KILDEN Hundreårsmarkeringen
     
     
 
 
 
 
 

Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) ble stiftet i 1885. Formålet var å skaffe kvinner stemmerett ved kommunale valg og stortingvalg etter samme betingelser som menn. Gina Krog var første formann. I 1886 sto foreningen bak det første forslaget om kvinnestemmerett som ble fremlagt i Stortinget.

Begynnelsen

- Til kamp for stemmerett!

 
  hovedillustrasjon

En liten gruppe kvinner var samlet på en enkel lærerinnehybel en sen høstkveld i 1885. Kravet de stilte var radikalt: Kvinner skulle ha stemmerett på samme vilkår som menn. Slik ble den første foreningen for kvinners stemmerett grunnlagt.

kroghAnna Rogstad var en glimrende taler. Hun kunne også være bitende skarp mot sine meningsmotstandere. Senere ble hun som første norske kvinne valgt inn på Stortinget, som vararepresentant på en fellesliste av Høyre og Frisinnede Venstre i 1911.

«Vi må i denne kveld få stiftet vår forening for stemmerett! Kvinnesaksforeningen tør ikke ta kravet om stemmerett opp på sitt program». Gina Krog er sikker i sin sak. Året før var hun med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening , den første organisasjonen som skulle kjempe for kvinners rettigheter i Norge. Nå er hun fortvilet over at kvinnesaksforeningen ikke vil gå i spissen for kravet om stemmerett. Krog oppsøker sin venninne Anna Rogstad, og sammen blir de enige om å handle raskt.

Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) blir stiftet samme kveld, slik Gina Krog ønsker. Det skjer på den lille lærerinnehybelen til Anne Holsen på Grünerløkka i Oslo. På hybelen har de samlet et knippe av de mest aktive kvinnene i den første kvinnebevegelsen i Norge.

Kvinnene som deltar skal alle bli viktige kampen for kvinners rettigheter i Norge; Gina Krog, Anna Rogstad, Ragna Nielsen, Cecilie Thoresen og Laura Rømcke. Gina Krog blir valgt til formann. Stifterne bestemmer at den nye foreningen skal skille seg fra Norsk Kvinnesaksforening på ett viktig punkt – den skal være bare for kvinner!

Notis i Dagbladet 14. desember 1885: «En del kvinner er trådt sammen for å danne en forening, som utelukkende har til formål å arbeide for stemmerett for kvinner. Hr. folkehøyskolebestyrer Viggo Ullmann har på henvendelse erklært seg villig til å bringe forslag til Grunnlovsforandring frem for det i 1886 forsamlede Storting.»[1]

Et radikalt krav

Gina Krog og venstrepolitikeren Hagbard Berner samarbeidet om å danne Norsk Kvinnesaksforening i 1884. Berner er genuint opptatt av kvinners rettigheter, men når det det gjelder kampen for stemmerett er de to likevel dypt uenige.

Berner er formann i Norsk Kvinnesaksforening, og han vil gå forsiktig fram. Stemmerett for kvinner bør innføres gradvis, hevder han. Til å begynne med bør man konsentrere seg om retten til å stemme ved kommunevalg. Først når den saken er vunnet, vil det være taktisk lurt å starte kampen for stemmerett ved stortingsvalg, er Berners oppfatning.

Gina Krog er ikke enig. Hun er kompromissløs i sitt krav om at kvinner skal ha stemmerett på like vilkår som menn. Dette kravet vil imidlertid ikke bety at alle kvinner vil få stemmerett. I 1885 er stemmeretten fremdeles begrenset til menn med inntekt over et visst nivå. Svært mange menn står derfor fremdeles uten stemmerett, og inntektskravene vil blant annet ekskludere arbeiderkvinner fra å stemme.

Krogs krav er likevel svært kontroversielt, selv i Norsk kvinnesaksforening. Det er fare for at konflikten vil splitte foreningen, og ingen ønsker en slik splittelse. Dette er bakgrunnen for at de mest radikale kvinnene samles på hybelmøte og stifter en ny forening som skal kjempe for kvinners stemmerett. Dermed kan kampen begynne.

«Foredragsholderen påstår at det ikke er noen trang blant kvinner til høyere utdannelse og mer aktiv fremtreden i livet. Som svar vil jeg peke på, at det i vårt samfunn har vokst frem en kvinnesak. Denne sak er det håndgripeligste bevis for en sådan trangs tilstedeværelse. (...) Blir landets stemmerettslov alminnelig stemmerett, er det imidlertid en selvfølge at kvinner i likhet med menn må gå inn under denne utvidelse.»[2]
Anna Rogstad, kommentar til Hr. Hertzbergs foredrag om «Kvindens kald, uddannelse og erhverv», Nylænde, 1. mars 1887.

Hjelp av en talsmann

Viggo Ullmann
Viggo Ullmann. Foto: Stortinget.

For at kvinner skal få stemmerett, må Stortinget vedta en endring av Grunnloven. Men på Stortinget er det kun menn som kan møte. Kvinner har ingen adgang til å delta i debatter eller fremme forslag. Derfor trenger Kvinnestemmerettsforeningen hjelp av en talsmann.

Berner tilbyr seg å ta saken opp for dem, men de henvender seg i stedet til Ragna Nielsens bror, Viggo Ullmann. Han er stortingsrepresentant for Venstre, og lover å hjelpe dem. I 1886 stiller han og noen andre stortingsmenn fra Venstre et forslag om stemmerett for kvinner.

Det blir en skuffelse. Forslaget blir ikke en gang tatt opp til debatt, og det skal ta fire lange år før det skjer. Men Gina Krog og Kvinnestemmerettsforeningen har i alle fall oppnådd noe: Stemmerett for kvinner er satt på dagsorden.

Overbevise kvinner

Utfordringene står i kø for den ferske stemmerettsforeningen. Det virkelige arbeidet ligger i å overbevise kvinnene om at tida er moden for at også de skal være fullverdige borgere med politisk stemmerett.

Mange av kvinnene som lever på slutten av 1800-tallet er nokså likegyldige til spørsmålet om å få politiske rettigheter, og noen misliker til og med kvinnesaken.

«Ikke kan jeg begripe hva vi skulle med stemmerett. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at vi ville bli meget ærgjerrige og ufordragelige, om vi kom inn på sådanne politiske veier,»[3] skriver for eksempel en kvinne i Morgenbladet i 1871. Slike holdninger er ikke uvanlige i siste halvdel av 1800-tallet.

Andre mener at kvinnesaken er «usunn og moderne». De hevder at den frister kvinner til å ville delta i mennenes arbeid, og at den dermed vil «ødelegge våre hjem og ta all skjønnhet og poesi ut av vårt liv.»[4]

Med bakgrunn som yrkeskvinner, studenter og kvinner gift med framtredende venstrepolitikere, er kvinnene i Kvinnestemmerettighetsforeningen rustet for oppgaven med å overbevise sine medsøstre. Ildsjelene Gina Krog, Anna Rogstad, Ragna Nielsen og Anna Bugge reiser rundt og holder foredrag om stemmeretten.

Kampanjen blir en øyeåpner for mange. Nå blir ikke lenger kvinnenes politiske engasjement forsøkt tiet i hjel eller oversett. Avisene refererer møtene med velvilje og de fleste steder trekker de fulle hus. Stemmerettsforkjempernes engasjement fører til at tilhengerne av stemmerett for kvinner blir stadig flere.

Kvinnestemmerettsforeningen var demokratisk organisert. Det ble lagt vekt på å ha aktive medlemmer, som igjen kunne verve nye medlemmer. I 1889 hadde foreningen 200 medlemmer. Å være aktiv i Kvinnestemmerettsforeningen ble regnet som «radikalt».

Foreningen arbeidet for stemmerett for kvinner i Norge helt fram til kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913.


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo. Hovedoppgaven finnes også som pdf: http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/Gamme-hoved.pdf.

Bilder

Anna Rogstad - Stortingsarkivet, Gina Krog og Anna Holsen. - Nasjonalbiblioteket



Noter

[1]«En del kvinder er traadt sammen for at danne en forening, der udelukkende har til formaal at arbeide for stemmeret for kvinder. Hr. folkehøiskolebestyrer Viggo Ullmann har paa henvendelse erklæret sig villig til at bringe forslag til Grundlovsforandring frem for det i 1886 forsamlede Storthing.»
[2]«[Foredragsholderen] paastaar, at der ikke er nogen trang blandt kvinder til høiere uddannelse og mere aktiv fremtræden i livet. Som svar vil jeg alene pege paa, at der i vort samfund er voxet frem en kvindesag. Denne sag er det haandgribeligste bevis for en saadan trangs tilstedeværelse.(...) Blir landets stemmeretslov almindelig stemmeret, er det imidlertid en selvfølge, at kvinder i lighed med mænd maa gaa ind under denne udvidelse. Ordet almindelig kan ikke indsnevres og modtage betydning av halv stemmeret eller stemmeret kun for den ene halvpart af samfundet.»
[3]«(...)ikke kan jeg begribe hvad vi skulle med Stemmeret. Jeg kan ikke tænke mig andet end, at vi vilde blive meget ærgjerrige og ufordragelige, om vi kom ind paa sådanne politiske Veie.
[4]«… ødelægge vore Hjem og tage al Skjønhed og Poesi ud af vort Liv.» (fra innlegg i Morgenbladet, 11. jan 1889).