Begynnelsen

«Vi maa i denne kveld faa stiftet vor forening for stemmerett! Kvindesagsforeningen tør ikke ta kravet om stemmerett op paa sitt program». Slik falt ordene, forteller Anna Rogstad, da Gina Krog besøkte henne i Søndregate på Grünerløkka en sen høstkveld i 1885. Samme kveld, på lærerinnehybelen til Anne Holsen, ble Kvindestemmeretsforeningen (KSF) stiftet.

Men hvorfor slikt hastverk? De samme kvinnene hadde året før vært med og stiftet Norsk Kvindesagsforening. Hvorfor ville de nå lage seg en helt ny forening? Bakgrunnen var den sterke uenigheten omkring ett av samtidas mest kontroversielle spørsmål: stemmerett for kvinner. Uenigheten innad i Kvindesagsforeningen omkring dette spørsmålet truet med å splitte hele foreningen allerede fra starten.   

Initiativtakerne da Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884 var Gina Krog og Venstre-politikeren Hagbart Berner. Og det var nettopp mellom disse to sterke lederskikkelsene at skillelinjene gikk i spørsmålet om kvinners stemmerett. Berner ønsket å gå forsiktig fram og mente at man først burde konsentrere seg om retten til å stemme ved kommunevalg. Gina Krog var kompromissløs i sin holdning om stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. For ikke å sprenge Norsk Kvindesagsforening tok derfor Gina Krog initiativet til å danne en helt ny kvinnepolitisk forening.

Formann i den nye Kvindestemmeretsforeningen ble naturlig nok Gina Krog. Hun hadde lenge skrevet artikler i aviser og tidsskrifter om kvinnesaken og om lik stemmerett for kvinner og menn. Med seg hadde hun, foruten Anna Rogstad og Anne Holsen, også Ragna Nielsen, Cecilie Thoresen og Laura Rømcke. Og denne foreningen var bare for kvinner!

Notis i Dagbladet 14. desember 1885: «En del kvinder er traadt sammen for at danne en forening, der udelukkende har til formaal at arbeide for stemmeret for kvinder. Hr. folkehøiskolebestyrer Viggo Ullmann har paa henvendelse erklæret sig villig til at bringe forslag til Grundlovsforandring frem for det i 1886 forsamlede Storthing.»

Kvindestemmeretsforeningen gikk straks løs på sin oppgave. For å ha håp om å vinne fram med sin sak, trengte de en talsmann i Stortinget. Etter konflikten med Berner, henvendte foreningen seg til Ragna Nielsens bror, Viggo Ullmann. Han var også stortingsrepresentant for Venstre og lovte å stille forslag om stemmerett for kvinner i Stortinget. Gina Krog og Kvindestemmeretsforeningen hadde nådd sitt første mål: stemmerett for kvinner var endelig satt på dagsorden. 

Utfordringene sto i kø for den ferske Kvindestemmeretsforeningen. Det virkelige arbeidet lå i å overbevise kvinnene om at tida nå var moden for at også de skulle være fullverdige borgere med politisk stemmerett. Med sin bakgrunn som yrkeskvinner, studenter og kvinner gift med framtredende venstrepolitikere, var de godt rustet for oppgaven. Kvindestemmeretsforeningen var praktisk og demokratisk organisert. Det var viktig med aktive medlemmer, som igjen vervet nye. I 1889 hadde foreningen kommet opp i 200 medlemmer. Å være aktiv i   Kvindestemmeretsforeningen ble regnet som «radikalt».

Ildsjelene Gina Krog, Anna Rogstad, Ragna Nielsen og Anna Bugge delte landet mellom seg og reiste rundt, agiterte og holdt foredrag om stemmeretten. Kvinners politiske engasjement ble ikke lenger forsøkt tiet i hjel eller oversett. Avisene refererte med velvilje og de fleste stedene trakk de fulle hus.

Se kilder her