KILDEN Hundreårsmarkeringen
     
     
 
 
 
 
 

Søndag 13. august 1905 var det folkeavstemming i Norge over spørsmålet om landet skulle oppløse unionen med Sverige. Av de stemmeberettigede, alle menn, var det 368 208 som stemte ja, bare 184 stemte nei. Kvinner fikk ikke stemme.

En mannfolkavstemning

 
  hovedillustrasjon

Kjeldsberg«Vi vil tage del i afgjørelsen af vort lands skjæbne! Vi kræver den samme borgerret, som er tildelt Norges mænd! Vi kræver at betragtes som borgere av et frit, selvstændigt Norge!» Betzy Kjelsberg, 1905.

Nesten 300 000 kvinner skrev under på at de ønsket å oppløse unionen med Sverige. Men deres stemmer ble ikke regnet med.

Året er 1905 og det norske Stortinget har vedtatt å oppløse den svensk-norske unionen. Men før Sverige vil godta bruddet må folk i Norge si sin mening i en folkeavstemning. Dato blir satt til 13. august.

Straks det blir klart at det vil bli holdt folkeavstemning om unionsbrudd med Sverige, sender fru Fredrikke Qvam fra Landskvinnestemmerettsforeningen et telegram til Stortinget: «Skal en folkeavstemning, som ligger utenfor vår forvaltning, besluttes, må kvinnene tas med.»[1] Hun blir ikke hørt. Stortingsmennene mener det vil sinke avstemningen å ta de stemmerettsløse med.

Beslutningen provoserer mange. Både kvinner og menn kommer med forslag om underskriftskampanjer der kvinnene kan si sin mening om unionsoppløsningen. Men ledende stemmerettsforkjempere som Gina Krog og Fredrikke Qvam nøler. De er redde for at de har for liten tid – og at en slik kampanje vil bli en fiasko.

Hvis de samler inn for få underskrifter, kan det virke som saken deres har liten støtte blant kvinner flest. Mange frykter derfor at underskriftsaksjonen kan skade stemmerettskampen.

«Vi er ikke i tvil om utfallet. Vi vet at et samstemmig ja vil lyde fra landsende til landsende», skrev Betzy Kjelsberg om den forestående folkeavstemmingen. Men gleden over Stortingets beslutning blandet seg med «kvinnenes sorg over ikke ad lovformelig vei å få være med å besegle den med sitt ja».

Fra grasrota

Men lokalt lar kvinnene seg ikke stoppe. Flere steder i landet – i Østerdalen, på Røros, i Drammen og Trondheim – begynner de spontant å samle inn underskrifter. Den 2. august, knappe to uker før folkeavstemningen, setter Landskvinnestemmerettsforeningens nestleder Elise Welhaven Gunnerson i gang en stor underskriftskampanje. Kort tid etter slutter også Fredrikke Qvam, som er foreningens leder, seg til aksjonen.

Uten statens administrative apparat skal de selv sørge for at også kvinnenes stemme blir hørt denne gangen.

Et tungt ansvar

Ansvaret er tungt å bære for styremedlemmene i foreningen – lister, navn, telefon, telegraf, post og bud legger beslag på dem nesten døgnet rundt. Det er sommerferie og slåttonn – da bøndene slår gresset – og mange er bortreist eller travelt opptatt med jorda. Men komiteer blir dannet rundt om i landet og kvinnene strømmer til i store mengder for å gi sin støtte til unionsoppløsning. I alt deltar 565 små og store kvinneforeninger i aksjonen, og når listene telles opp, viser det seg at advarslene er gjort til skamme.

279 878 [2] kvinner har skrevet under på oppropet, som med stor høytidelighet blir overrakt regjeringen og Stortinget få dager etter mennenes folkeavstemming.

I Horten leide Kvinnerådet et eget lokale og samlet inn underskrifter den samme dagen som mennene hadde sin offisielle avstemning. Kampanjen ble en kraftig demonstrasjon mot at kvinnene ble holdt utenfor folkeavstemmingen. Dette kom ekstra tydelig fram fordi mannsavstemmingen foregikk i avholdslokalet - tvers over gaten!

Vendepunkt

krogh «Et smukt blad» Underskrifts- aksjonen gir kvinnene anerkjennelse fra ledende politikere. Når Gina Krog (bildet), i spissen for en delegasjon fra Norske kvinners nasjonalråd, høytidelig leverer kvinnebevegelsens underskrifter, sier statsminister Løvland: «Kvinnenes opptreden i denne tid – ikke minst i dag, er av stor verdi og til styrke og veiledning for dem som har ansvaret. Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger.»

Ikke bare viser kvinnenes underskriftskampanje at de er enige med mennene i spørsmålet om unionsoppløsningen. Aksjonen viser også at norske kvinner mener det er på tide at deres stemmer blir hørt i samfunnsspørsmål. De organiserte kvinnesaksforkjemperne forstår å utnytte dette i kampen for kvinners stemmerett.

Med nesten 300 000 underskrifter, knappe hundretusen færre stemmer enn mennenes resultat, kan man ikke lenger hevde at stemmerett for kvinner bare er et sært krav fra en snever krets damer i Kristiania. Slik blir 1905 et viktig vendepunkt i historien om kvinners kamp for stemmerett.

«I Drammen forsøkte vi å gjøre det så lettvint som mulig for kvinner fra by og landdistrikter som ville avgi sin stemme. Vi fikk derfor overlatt et stort lokale ved Bragernes torv. Lokalet ble pyntet med grønne kranser og flagg og i hvert av vinduene ble satt et stort bilde av riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Kvinnene strømmet til i store mengder og byens damer løste hverandre av ved å ta imot og veilede.» Betzy Kjelsberg.


Flere lesetips

Les mer om unionsoppløsningen i temadelen

Les mer om underskriftsaksjonen på Stortingets nettsider.

Se underskriftene fra ditt eget distrikt i utstillingen av Underskriftslistene fra 1905.


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Kjelsberg, B. (u.å.) Memoarer. Upublisert.

Lønnå, E. (2013). Kvinnenes underskriftskampanje i 1905. I Store norske leksikon. Hentet 30. mai fra: http://snl.no/Kvinnenes_underskriftskampanje_i_1905



Noter

[1]«Skal en folkeavstemning, som ligger udenfor vor forfatning, besluttes, maa kvinderne tages med.»
[2] Det nøyaktige antallet underskrifter er usikkert. Kilde for dette tallet er: Kjølseth, M. (1914). Kvindestemmeretten. I M. Høgh og F. Mørck (Red), Norske kvinder, en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundreaaret 1814-1914. Kristiania: Berg og Høghs forlag. Derimot skriver Aslaug Moksnes i boken, Likestilling eller særstilling? - Norsk kvinnesaksforening 1884-1913, at det var 278 298 underskrifter.