Søndag 13. august 1905 ble den offisielle folkeavstemming i Norge over unionsspørsmålet avholdt. Voteringstemaet lød slik: «Den som er enig i den stedfundne Oppløsning av Unionen, skal afgive Stemmeseddel som indeholder Ordet Ja. Den som ikke er enig heri, skal afgive Stemmeseddel som indeholder Ordet Nei.» Det siste var nærmest med for ordens skyld. Av de stemmeberettigede, alle menn, var det 368 208 som stemte ja, bare 184 stemte nei. Kvinner fikk ikke stemme.
En mandfolkavstemning
«Vi vil tage del i afgjørelsen af vort lands skjæbne! Vi kræver den samme borgerret, som er tildelt Norges mænd! Vi kræver at betragtes som borgere av et frit, selvstændigt Norge!»
Betzy Kjelsberg, 1905
Nesten 300 000 kvinner ga i 1905 sin tilslutning til oppløsning av den svensk-norske unionen. Men deres stemmer ble ikke regnet med.
1905. Straks det blir klart at det vil bli holdt folkeavstemning om unionsbrudd med Sverige, sender fru Fredrikke Qvam fra Landskvindestemmeretsforeningen et telegram til Stortinget: «Skal en folkeavstemning, som ligger udenfor vor forfatning, besluttes, maa kvinderne tages med.» Men hun blir ikke hørt. Stortingsmennene mener det ville sinke avstemningen å ta de stemmerettsløse med. Men kvinnene lar seg ikke stoppe. I all hast setter de i gang underskriftskampanjer til støtte for unionsoppløsningen. Uten statens administrative apparat skal de selv sørge for at også kvinnenes stemme blir hørt.
Et tungt ansvar
Det er Landskvindestemmeretsforeningen, med fru Qvam i spissen, som 2. august, knapt to uker før folkeavstemningen, tar initiativ til den mest omfattende kampanjen. Det er et dristig tiltak, og det mangler ikke på advarsler. Mange er redde for at underskriftsaksjonen kan skade stemmerettskampen. Hvis de samler inn for få underskrifter, kan det virke som saken deres har liten støtte blant kvinner flest.
Ansvaret er tungt å bære for styremedlemmene i foreningen - lister, navn, telefon, telegraf, post og bud legger beslag på dem nesten døgnet rundt. Det er sommerferie og slåttonn, og mange er bortreist eller travelt opptatt med jorda. Men komiteer blir dannet rundt om i landet og kvinnene strømmer til i store mengder for å gi sin støtte til unionsoppløsning. Når listene telles opp, viser det seg at advarslene er gjort til skamme.
279 878 [1] kvinner har skrevet under på oppropet, som med stor høytidelighet blir overrakt regjeringen og Stortinget få dager etter mennenes folkeavstemming.
Mange steder ble kvinnenes engasjement for stemmerett vekket i 1905, da det skulle holdes folkeavstemming om unionen med Sverige. I Horten organiserte Kvinnerådet, slik det ble gjort mange andre steder, en egen underskriftskampanje. Kampanjene ble en kraftig demonstrasjon mot at kvinnene ble holdt utenfor folkeavstemmingen. Ekstra tydelig ble den i Horten fordi mannsavstemmingen foregikk i avholdslokalet - tvers over gaten!
Vendepunkt
Ikke bare er resultatet en voldsom demonstrasjon av enighet med mennene i spørsmålet om unionen. Aksjonen viser også at norske kvinner mener det er på tide at også deres stemmer blir hørt i samfunnsspørsmål. Og kvinnene som gikk i bresjen for aksjonen, Fredrikke Qvam og Gina Krog, forstår å utnytte dette i sin kamp for kvinners stemmerett. Med nesten 300 000 underskrifter, knappe hundretusen mindre enn mennenes resultat, kan man ikke lenger hevde at stemmerett for kvinner bare er et sært krav fra en snever krets damer i Kristiania-sosieteten. Slik blir 1905 et gledelig vendepunkt i historien om kvinners kamp for stemmerett.
«I Drammen forsøkte vi å gjøre det så lettvint som mulig for kvinner fra by og landdistrikter som ville avgi sin stemme. Vi fikk derfor overlatt et stort lokale ved Bragernes torv. Lokalet ble pyntet med grønne kranser og flagg og i hvert av vinduene ble satt et stort bilde av riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Kvinnene strømmet til i store mengder og byens damer løste hverandre av ved å ta imot og veilede.» Betzy Kjelsberg.
