Stemmerett for kvinner på samme vilkår som menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra Venstre. Det skulle likevel drøye enda fire år før stortingsrepresentantene ville behandle saken. Det var mange, både i og utenfor Stortinget, som betraktet stemmerett for kvinner som en latterlig – eller til og med farlig – tanke.

Mot Guds ord

 
  hovedillustrasjon

Både Paulus og syndefallet var med i den første Stortingsdebatten om stemmerett for kvinner.

4. juli 1890 skal et forslag om stemmerett for kvinner for første gang behandles i Stortinget. Forslagstillerne er Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Begge har tette bånd til den nye kvinnebevegelsen i Norge. Men forslaget de stiller er kontroversielt: De vil endre Grunnloven slik at kvinner og menn får stemmerett på like vilkår.

Når stortingsmennene møtes til debatt, er temperaturen høy og frontene harde. Venstremennene ypper til strid med kirkens menn, og får svar på tiltale. Debatten som følger strekker seg over to dager. Både Paulus, syndefallet og utviklingslæren blir brukt som argumenter mot stemmerett. Motstanderne er redde for at kvinnesaken vil oppløse familiene. De mener at stemmerett for kvinner bryter med naturens orden.

Heuch «Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum», hevder biskop Heuch under debatten.

Fryktet «tredje kjønn»

Biskop J. C. Heuch fra Kristiansand markerer seg fort som en av de mest innbitte motstanderne av stemmerett for kvinner. Han mener en kvinne som opptrer offentlig forbryter seg mot sin natur, og lager et poeng av at en «offentlig kvinne» er det samme som en prostituert.

Han er dessuten redd for de biologiske konsekvensene. Vil ikke kvinnene utvikle seg til et slags tredje kjønn hvis de slippes til i politikken? Og vil ikke dette i verste fall gjøre dem sterile, spør han.

Også andre benytter seg av denne typen argumenter når de går imot stemmerett for kvinner. Begrunnelsen er ofte at kvinnen har en annen livsoppgave enn mannen.

Flertallet i konstitusjonskomiteen mener de handler til kvinnens beste når de velger å gå i mot forslaget fra Venstre om å gi kvinner stemmerett på samme vilkår som menn. Kvinnen har trukket det korteste strået i kampen for tilværelsen, argumenterer de. Derfor vil det være verst for henne om hun skal bli mannens konkurrent på alle områder. Resultatet vil bli at hun trykkes ned i stedet for å heve sin egen stilling.
Les sitater fra debatten

Grøten vil koke over

Høyremennene ser kvinnens natur som et hinder for politisk deltakelse. De hevder at hvert kjønn har sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor er uheldig. I tillegg mener de at «det kvinnelige» lett kan gå tapt hvis kvinner blir politisk likestilt. Hun vil forlate hjemmet for å drive med politikk, barnet vil skrike i vuggen og grøten koke over. I sin ytterste konsekvens vil det å gi kvinner stemmerett føre til hjemmenes oppløsning, hevder de.

Dette er en argumentasjon venstremannen Ullmann ikke vil godta. Han mener det er meningsløst å tro at kvinner vil forsømme familien om de får stemmerett:

«Kan man ikke stille opp akkurat de samme skremmebilder når det gjelder mannens stemmerett? Hvorfor sier man ikke at mannen, hvis han får stemmerett, ville forsømme sine forretninger, sin hustru og sine barn, sette hele sin økonomiske eksistens på spill og reise hjemmefra bare for det offentlige livs skyld …»[1]

Et spørsmål om makt

«… når man vil dra kvinnen inn i det politiske liv som aktiv deltager, er man etter flertallets mening i ferd med å overskride grensen for den rette fordeling mellom mann og kvinne i samfunnslivet. Dermed ville kvinnen utvilsomt dras bort fra det kall og den gjerning, hvortil hun naturlig er henvist,» [2] hevdet motstanderne av stemmerett for kvinner i stortingsdebatten i 1890.

Ullmann hevder at alt til sjuende og sist er et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner blir avvist, er at de som sitter med makten frykter å miste den.

De som stiller seg bak forslaget om stemmerett for kvinner, legger vekt på at dette er et skritt i riktig retning – og mener at det er en naturlig utvikling. Kvinners stemmerett er ikke skadelig, men er en nødvendig del av utviklingen mot et stadig mer demokratisk samfunn. De peker på at «overalt, hvor kvinnesaken har fått fotfeste, der skrider den stadig videre frem».

Men stemmerett for kvinner er en tapt sak dette året. Forslaget faller med 44 mot 70 stemmer. Likevel har tilhengerne av stemmerett for kvinner vunnet en seier. Endelig er saken der den hører hjemme: på den politiske dagsordenen.

Det var Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen og tidsskriftet Nylænde som reiste stemmerettsaken. Kvinnestemmerettsforeningen, som ble stiftet i 1885, fremmet hvert år forslag til Stortinget om stemmerett for kvinner. Til behandlingen i 1890 hadde de samlet inn 4533 underskrifter til støtte for forslaget, som ble oversendt Stortinget. Les deres brev til Stortinget.


Ullmann

Venstremannen Viggo Ullmann var våpendrager for stemmerettskampen på Stortinget.
Les mer om Viggo Ullmann.


Flere lesetips

Les mer om stemmerettskampen på Stortinget i temadelen.
Les flere utdrag fra .
Les om de religiøse kvinnesakskvinnene som nytolket Bibelen i .

Kilder

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo. Hovedoppgaven finnes også som pdf: .

Kolstad, E. (Red.). (1963). Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om stemmerett for kvinner : 17. mai 1814-11. juni 1913. Ryggtittel: Stemmerett for kvinner. Oslo: [s.n.].
Dokumentet finnes også på nett:

Bilder

Biskop J. C. Heuch og Viggo Ullmann - Stortingsarkivet. Foto fra Stortinget - Norsk Folkemuseum.



Noter

[1] «Kan man ikke stille op akkurat de samme skræmmebilleder, naar det gjælder Mandens Stemmeret? Hvorfor siger man ikke, at Manden, hvis han faar Stemmeret, vil forsømme sine Forretninger, sin Hustru og sine Børn, sætte hele sin økonomiske Existens paa Spil og reise hjemmefra bare for det offentlige Livs Skyld ...»
[2] «...naar man vil drage Kvinden ind i det politiske Liv som aktiv Deltager, er man efter Flertallets Mening ifærd med at overskride Grændsen for den rette Fordeling mellem Mand og Kvinde af Samfundslivet; derved vilde Kvinden utvivlsomt drages bort fra det Kald og den Gjerning, hvortil hun naturligen er henvist.»