Kvinneliv i endring

Tidlig i 1880-årene kunne ikke kvinner stemme ved valg - hverken kommunevalg eller stortingsvalg. De kunne heller ikke bli valgt til å sitte på Stortinget.

Det er mange årsaker til at spørsmålet om stemmerett for kvinner tvang seg fram. Det var et overskudd på ugifte kvinner, og deres arbeid utenfor hjemmet ga dem flere kontakter utenfor familien enn sine gifte medsøstre. 

Fra midten av 1800-tallet hadde kvinner fått utvidet mulighet til å drive næringsvirksomhet, og fra 1863 hadde alle ugifte kvinner over 25 år etter loven like muligheter som menn på dette området. Gradvis fikk kvinner også bedre muligheter til å ta utdannelse, drive næringsvirksomhet, motta arv på lik linje med brødre og på andre områder bedre sin økonomiske frihet. Mer utdannelse og erfaring ga flere kvinner en forståelse av hvordan politikken fungerte og hvordan politiske mål kunne oppnås og burde formuleres.

Idémessig hadde kvinnesaken sitt opphav i opplysningstidens krav til frihet, likhet og brorskap. Kvinnene som kjempet side om side med menn i 1700-tallets revolusjoner krevde også å få del i rettighetene som ble vunnet. I september 1791 offentliggjorde den franske forfatteren Olympe de Gouges «Déclaration des droits de la femme et de la citoyenne – Erklæringen om kvinnens og borgerinnens rettigheter», etter at det ble klart at det bare var menn som fikk del i de tilkjempede borgerrettighetene.

Camilla Collett er blitt hyllet som den som først tok opp den feministiske ideen i Norge med boka «Amtmandens døttre» i 1854. Men ingen av Colletts skrifter oppfordrer direkte til stemmerett eller andre krav om politiske rettigheter. Og det varte mange år før de nye ideene ga seg utslag i praktisk handling i Norge.

I 1884 ble den første kvinneorganisasjonen i Norge stiftet: Norsk Kvindesagsforening. Foreningen bestemte seg raskt for å etablere et tidsskrift som kunne målbære deres politikk, og i 1887 utkom første nummer av tidsskriftet «Nylænde».