Demokrati på 1800-tallet

Norsk demokrati, bygd på Grunnloven av 1814, var i sin tid svært radikalt. Etter nåtidens begreper om hvordan et demokrati bør være, hadde demokratiet i Norge på 1800-tallet likevel store mangler.

Eidsvoll

Slik Grunnloven ble utformet i 1814, ga den bare 7-8 prosent av den mannlige befolkningen stemmerett. Det var «kremen» av den norske befolkningen som fikk bestemme sammensetningen av Stortinget: Embetsmenn, handels- og håndverksborgere, eiendomsbesittere i byer og kjøpsteder og selveiende bønder.

Kun menn som hadde selvstendig husholdning og som tjente over et visst beløp, hadde rett til å delta i det politiske systemet. Kvinner, straffedømte, psykisk syke og menn med for lav inntekt hadde verken stemmerett eller mulighet til å stille til valg.

Mot slutten av forrige århundre meldte kravet om reformer seg med full styrke her i landet. I 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn, uten hensyn til yrke, stand, inntektsnivå eller eiendom. Men ingen kvinne i landet – samme hva hun eide av evner eller rikdom – hadde rett til å gå til valgurnene og gi uttrykk for sin mening. Heller ikke menn som satt i fengsel eller som mottok penger av «forsorgen» hadde stemmerett.

Mellom 1860 og 1880 hadde knapt 7,5% av befolkningen stemmerett. Etter stemmerettsutvidelsen i 1884 økte dette, og i 1897 regnet man at tallet var opp i 12%.


Litteratur

Les mer om stemmeretten og demokratiet hos Statistisk sentralbyrå (SSB).