Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, og er Norges eldste interesseorganisasjon for kvinner. Stifterne var lærerinnen Gina Krog og redaktør og stortingsmann Hagbart Berner. Det er skrevet to bøker om foreningen. De er blant annet omtalt på denne siden med litteraturtips.
Besøk også nettsidene til .


De første kamporganisasjonene

- Skuld og Norsk Kvinnesaksforening dannes

Diskusjonsklubben Skuld var tidlig ute med å samle kvinner til diskusjon om egne rettigheter. Snart fikk klubben følge av en organisasjon med større ambisjoner enn bare å diskutere: Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet i 1884, men oppstarten skjedde ikke uten konflikt.

Cecilie Thoresen

Cecilie Thoresen blir immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania, 1882.

Diskusjonsklubben Skuld så dagens lys den 2. november 1883. Klubben var privat og kun for kvinner. Målet var å ha et sted der kvinner kunne øve seg på å diskutere – noe som på den tiden ble ansett som svært ukvinnelig. Mange av temaene de tok opp handlet om kvinners muligheter og rettigheter i samfunnet.

Selve navnet var symbolsk for en klubb som innledet et hundreår med kamp for kvinners rettigheter; ifølge norrøn mytologi er Skuld den nornen som skuer inn i framtida.

Marie Holst var en av Skulds tidligste medlemmer. Her forteller hun med egne ord hvordan klubblivet artet seg fra innsiden:

Artium kursus

Gymnasskolene var stengt for jenter, det het seg at «ånden i skolen vilde lide». Derfor måtte jentene få privatundervisning. Fra det private artiumskursus i 1883. Fra v. Marie Holst, Løitnant Hall, Minda Ramm, Anna Bugge og cand. Thrane.

Selvhjulpne kvinner

Det var kvinner med studieambisjoner som hadde tatt initiativet til å starte diskusjonsklubben. En av kvinnene var (senere gift Krog), den første kvinnen som avla examen artium i Norge. Hun var også den første kvinnelige studenten her til lands, immatrikulert 8. september 1882.[1] De fem andre stifterne var unge kvinner som aktet å følge hennes eksempel – Marie Holst, Anna Bugge, Laura Rømcke, Minda Ramm og Betzy Kjelsberg (senere gift Kjelsberg).

Men initiativtakerne fikk ganske snart med seg flere yrkeskvinner – eller som de ble kalt i datidens terminologi: «selvhjulpne» kvinner.

I tillegg kom det til en stor gruppe gifte kvinner. Disse var for det meste gift med framtredende venstrepolitikere. Blant de 24 medlemmene av Skuld var mer enn tredjeparten gift med venstrepolitikere – menn som var talere på folkemøter, opinionsskapere og partibyggere.

Som ektefeller levde disse kvinnene med i den intense politiske atmosfæren, men uten å kunne delta på selvstendig basis. Mathilde Schjøtt (f. Dunker) var for eksempel gift med professor P. O. Schjøtt, statsråd mot slutten av Sverdrups regjeringstid. Fernanda Holst (f. Thomesen, senere gift Nissen) og Helga Thommessen (f. Clausen) var gift med redaktører i venstrepressen, Lars Holst i Dagbladet og Ola Thommessen i Verdens Gang.

Gina Krog

Gina Krog (1847-1916). Foto: Nasjonalbiblioteket.

En radikal pioner

Kvinnesakspioneren Gina Krog ble også tidlig medlem i Skuld. Noen år tidligere hadde hun vært i Storbritannia for å studere den britiske kvinnebevegelsen. Der fikk hun kontakt med den engelske stemmerettsorganisasjonen, National Union of Women´s Suffrage Societies, og hun hentet inspirasjon fra deres arbeid.

Stemmerett for kvinner ble en av Krogs fanesaker. Hun mente at norske kvinner i likhet med de engelske trengte en sterk organisasjon som kunne kjempe fram nye rettigheter. Dette var holdninger som ble ansett som svært radikale den gang.

En ny forening

Gina Krog var ikke den eneste som ønsket seg en kvinnesaksforening. Våren 1884 skrev en gruppe anonyme kvinner et innlegg i Dagbladet, der de oppfordret den liberale venstremannen Hagbard Berner om å stifte en forening som offentlig kunne fremme kvinnenes sak. Berner svarte de anonyme damene at det etter hans mening var best om en slik organisasjon ble startet av kvinnene selv, selv om han syntes at også mennene burde støtte opp om saken. Han nevnte også at han hadde hørt at det fantes kvinner i Kristiania som hadde tenkt på å starte en kvinnesaksforening.

Berner ble likevel sentral i dannelsen av Norsk Kvinnesaksforening. Han drøftet saken med sin kone Selma Berner (født Hovind) og med Gina Krog, som hadde kontaktet ham for å diskutere mulighetene for en norsk kvinnesaksorganisasjon. De tre var enige om at det var behov for en slik forening.

Berners kupp

Våren 1884 la Gina Krog de første planene for å etablere foreningen. Parlamentarismen var akkurat blitt innført i Norge, og det var en tid med sterk politisk uro. Krog kontaktet derfor Berner for å høre om de burde vente med å starte foreningen til det politiske klimaet var roligere.

«Tror De ikke at vi helst bør utsette dannelsen av vår forening til høsten? De damer jeg vet interesserer seg for saken har alltid vært stemt for at vi først skulle begynne i september»[2], skrev hun i et brev datert 17. juni 1884.

Hagbard Berner

Hagbard Emmanuel Berner
(1839-1920).
Foto: Ukjent fotograf. Fri lisens.

Men ting skulle ikke gå slik Krog planla. Berner var politisk uenig med Gina Krog når det gjaldt kampen for kvinners stemmerett. Der hun var radikal og kompromissløs, var han forsiktig og tilbakeholden. Han visste at hun var i ferd med å forberede et utkast til program for den nye kvinnesaksforeningen som var langt mer radikalt når det gjaldt foreningens formål og oppgaver enn det han ønsket. For å sikre gjennomslag for sin politiske linje bestemte han seg for å handle raskt.

Istedenfor å følge Gina Krogs forslag om å vente til over sommeren, sørget han for å komme henne i forkjøpet. Få dager etter at han mottok brevet hennes, gikk Berner til aksjon. Han fastsatte raskt en møtedato for oppstart av en kvinnesaksorganisasjon og utstedte invitasjoner. Han utformet lover og et moderat program.

I hans forslag til formålsparagraf forpliktet ikke foreningen seg til å arbeide for stemmerett. Dermed var Gina Krog og hennes radikale program om kvinners stemmerett, stilt i skyggen allerede før Kvinnesaksforeningen var etablert!

Mann som første leder

Den 28. juni 1884, på Søstrene Larsens pensjonat i Kristian Augusts gate 6 i Kristiania, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet. Stiftelsesmøtet foregikk i all stillhet, det var ingen annonsering eller forhåndsomtale i pressen. Berner ledet møtet – og Berner ble formann. At en mann ble valgt som leder nørte opp under populære forestillinger om at kvinnene selv var for beskjedne og lite skolerte til selv å hevde sin sak.

Kvinnesaksforeningen forholdt seg nokså anonymt i de første månedene etter stiftelsen. Først i oktober 1884 holdt foreningen sitt første første offentlige møte. Da var det annonsert i Dagbladet, og ble etterpå referert med noen få linjer.

At Norsk Kvinnesaksforening ikke ville ta en radikal linje i stemmerettskampen, opprørte flere av kvinnesakspionerene. Som protest mot at organisasjonen ikke ville kjempe for stemmerett for kvinner på lik linje med menn, ble Kvinnestemmerettsforeningen startet året etter.

Den egentlige offentliggjøringen av Norsk Kvinnesaksforening (NKF) skjedde 12. november 1884. Da kom det et stort oppslag i de større avisene med oppfordring til publikum om å tegne seg som medlemmer. Innbydelsen ble undertegnet av 171 menn og kvinner. Mennene var i tallmessig overvekt, 87 menn mot 84 kvinner. Men allerede på generalforsamlingen 14 dager senere, 24. november, var kvinnene kommet i overvekt. Medlemslisten hadde nå 274 navn, 153 kvinner og 121 menn. Foruten diskusjonsklubben Skuld var Kristiania Lærerindeforening, stiftet 1866, godt representert. De fleste mennene hadde tilknytning til Venstre.

Videre virke

Norsk Kvinnesaksforening fikk godt fotfeste i de store byene, mens det var tynnere med oppslutningen i distriktene. Foreningens medlemmer bestod for det meste av borgerskapets kvinner, særlig kvinner gift med betydelige menn, og radikale kvinnelige studenter. De klarte ikke å få med seg arbeiderkvinnene, som heller ville organisere seg i ulike fagforeninger.

NKF hadde en del motgang på midten av 1890-tallet. Det var strid om moralske spørsmål, om ideer og strategier. En del medlemmer mente at man burde stå beinhardt på å få igjennom formelle politiske rettigheter for kvinner så raskt som mulig. Andre ville at man i stedet først skulle arbeide for å skaffe kvinnene rett til høyere utdanning. De la vekt på å skolere kvinner for å gi dem mulighet til større selvstendighet. Deretter ville de jobbe for å innføre de politiske rettighetene gradvis.

Til tross for uenigheter skulle foreningen vise seg å bli seiglivet. Gjennom hele 1900-tallet kjempet Norsk Kvinnesaksforening for kvinners rettigheter, og i dag er den vår eldste kvinnesaksorganisasjon.

I dag lyder formålsparagrafen til NKF slik:

Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.

Moksnes, A. (1984). Likestilling eller særstilling? Oslo: Gyldendal.


Flere lesetips

Les mer hos .

Du finner også mer informasjon om Norsk Kvinnesaksforening hos .




Noter

[1] Både Dagbladet og Verdens Gang skrev positivt om dette. Også rektor L.M.B. Aubert snakket pent om lovendringen som ga kvinnen adgang til å utvikle sine evner, men som han sa: «uten dog å overskride sin naturlige begrensning».

[2] «Tror De ikke, at vi helst bør opsætte med dannelsen av vor forening til høsten? De damer, jeg ved, interesserer sig for sagen har altid været stemt for, at vi først skulde begynde i september.»