Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, og er Norges eldste interesseorganisasjon for kvinner. Stifterne var lærerinnen Gina Krog og redaktør og stortingsmann Hagbart Berner. Det er skrevet to bøker om foreningen. Les om dem her
Besøk Norsk kvinnesaksforening sine nettsider her

Norsk Kvindesagsforening

Tekst: Åse Camilla Skaarer

Oppstarten av Norsk Kvindesagsforening (NKF) har vært en myteomspunnet historie. Mest iøynefallende har det vært at foreningens første formann ble en mann, Venstre-politikeren Hagbard Emanuel Berner. Det nørte opp under populære forestillinger om at kvinnene selv var for beskjedne og lite skolerte til selv å hevde sin sak. I virkeligheten ble stiftelsen av Norsk Kvindesagsforening et kappløp mellom to sterke personligheter – Hagbard Berner og Gina Krog.

En privat diskusjonsklubb for kvinner var forløperen til det som senere skulle bli Norsk kvindesagsforening. Klubben, som ble stiftet 2. november 1883 fikk navnet «Skuld»  – et navn som symboliserte en langsiktig prosess. Skuld var i norrøn mytologi nornen som skuet inn i framtida.

De første medlemmene

En av kvinnene bak Skuld var stud. real Cecilie Thoresen, den første kvinnen som avla examen artium i Norge. Hun var også den første kvinnelige student her til lands, immatrikulert 8. september 1882. Avisene Dagbladet og Verdens Gang var positive. Rektor L.M.B. Aubert talte også pent om lovendringen som ga kvinnen adgang til å utvikle sine evner, men som han sa: «... uden dog at overskride sin naturlige Begrænsning».

Sammen med fem andre unge jenter som aktet å følge hennes eksempel – Marie Holst, Anna Bugge, Laura Rømcke, Minda Ramm og Betzy Børesen (senere Kjelsberg) – gikk de sammen for å stifte en diskusjonsklubb. Målet med klubben var å øve seg til å diskutere – noe som på den tiden ble ansett som svært ukvinnelig.

Selvhjulpne kvinner

Det var studenter som hadde tatt initiativet til å starte diskusjonsklubben, men de fikk ganske snart med seg flere yrkeskvinner – eller slik de ble kalt i datidens terminologi: «selvhjulpne» kvinner.

I tillegg var det også en stor gruppe gifte kvinner. Disse var for det meste gift med framtredende venstrepolitikere. Blant de 24 medlemmene av Skuld var mer enn tredjeparten gift med venstrepolitikere – menn som var talere på folkemøter, var opinionsskapere, partibyggere og regjeringsstormere.

Som ektefeller levde disse kvinnene med i den intense politiske atmosfæren, men uten å kunne delta på selvstendig basis. Mathilde Schjøtt (f. Dunker) var gift med professor P.O.Schjøtt, statsråd mot slutten av Sverdrups regjeringstid . Fernanda Holst (f. Thomesen) og Helga Thommessen (f. Clausen) var gift med redaktører i venstrepressen, Lars Holst i Dagbladet og Ola Thommessen i Verdens Gang.

Gina Krog ble en av de første innvoterte medlemmene. Protokollen viser at hun innledet til diskusjon 29. november 1883. Diskusjonsklubben hadde vært i virksomhet i åtte måneder da Norsk Kvindesagsforening omsider så dagens lys, og  hele klubben gikk inn i den nye foreningen. At Skuld var en viktig forløper kommer fram ved at Kvinnesaksforeningen fikk «sin talrigeste kontingent» derfra.

Marie Holst var en av Skulds tidligste medlemmer. Her forteller hun med egne ord hvordan klubblivet artet seg fra innsiden:

«Kanskje jeg skulde nevnt den ”klubb” vi dannet like efter artium: vi kom sammen på våre værelser og holdt efter tur foredrag om lærde materialer. Jøss, hvor dypsindige vi var, og hvor alvorlig vi utarbeidet emnene, som vi selv valgte. Vi gjorde det for å lære oss op til å snakke og være med i debatt; for det var jo uhørt nesten at damer oplot sin røst i diskusjon.

Litt efter litt fikk flere vite om denne vår diskusjonsklubb, og det kom andragender om å få være med. Især husker jeg hvor innvortes stolte vi var, da Gina Krog og fru Randi Blehr vilde være med. Det blev forresten ikke riktig det samme senere; de stillet gjestfritt sine hjem til møtested, og vi henfalt til vellevnet og var litt trykket av Gina Krogs overlegne dyktighet. Til slutt blev det så mange med at det blev leiet lokale, men da var det ikke spor igjen av den gamle ånd, så da forlot jeg det hele. Jeg husker ikke hvor lenge den varte.»

Gina Krog tar opp kampen

Gina Krog stilte seg fra første stund på en radikal linje i kvinnesaken og stemmerett for kvinner var en av hennes absolutte fanesaker. Hun hadde vært i kontakt med den engelske stemmerettsorganisasjonen, National Union of Women´s Suffrage Societies, under ledelse av Millicent Garrett Fawcett i begynnelsen av 1880-årene. Samtidig begynte hun å skrive artikler i dagspressen – først helt anonymt, siden under det kryptiske merket G ---g.

Våren 1884 la hun, i samråd med andre kvinner, sine første planer for å etablere en forening. Det var en tid med sterk politisk uro. Statsminister Selmer ble stilt for riksrett og fradømt sitt embete. Forvirring og usikkerhet rådet. Innføringen av parlamentarismen skaket opp hele det politiske etablissementet. Tidspunktet for å lansere landets første kvinnepolitiske forening kunne absolutt vært heldigere. Gina Krog henvendte seg derfor til den kvinnesaksvennlige Berner for å få hans råd.

I et brev til Berner datert 17. juni skriver Gina Krog «Tror De ikke, at vi helst bør opsætte med dannelsen av vor forening til høsten? De damer, jeg ved, interesserer sig for sagen har altid været stemt for, at vi først skulde begynde i september.»

Berners kupp

Berner var en taktisk politiker og visste godt å utnytte en politisk situasjon. Han var uenig med Gina Krog om hvor raskt fram man skulle gå i kampen for kvinners stemmerett. Der hun var radikal og kompromissløs, var han forsiktig og tilbakeholden.

I mai hadde Gina Krog en artikkel i bladet Nyt Tidsskrift, hvor hun berømmer Berners innsats. Men, skriver hun, «… nu er mange kvinder vaagnet til bevidsthed om uretten, nu er tiden kommet, da vort lands bedste kvinder selv bør tale». Hun forberedte deretter et utkast til program for den nye kvinnesaksforeningen, og det er klart at hun hadde langt mer radikale tanker enn Berner om foreningens formål og oppgaver.

Istedenfor å følge Gina Krogs forslag om å vente til over sommeren, kom han henne i forkjøpet. Få dager etter han mottok brevet fra Gina Krog, gikk Berner til aksjon. Berner fastsatte raskt en møtedato og utstedte invitasjoner. Han utformet lover og et moderat program. I hans forslag til formålsparagraf forpliktet ikke foreningen seg til å arbeide for stemmerett. Dermed var Gina Krog, og hennes radikale program om kvinners stemmerett, stilt i skyggen allerede før Kvindesagsforeningen var etablert!

Den 28. juni 1884, på Søstrene Larsens pensjonat i Kristian Augusts gate 6 i Kristiania, blir Norsk Kvindesagsforening stiftet. Stiftelsesmøtet foregikk i all stillhet, det var ingen annonsering eller forhåndsomtale i pressen. Berner ledet møtet – og Berner ble formann. Foreningen forholdt seg nokså anonymt i de første månedene etter stiftelsen, først i oktober 1884 ble det første møtet holdt som et offentlig møte. Da var det annonsert i Dagbladet og ble referert med noen få linjer.

Stille stiftelse

Norsk Kvindesagsforening hadde en del motgang på midten av 1890-tallet. Foreningen hadde godt fotfeste i de store byene, mens det var tynnere med oppslutningen i distriktene. Foreningens medlemmer bestod for det meste av borgerskapets kvinner, kvinner gift med betydelige menn og radikale kvinnelige studenter. De fikk ikke med seg arbeiderkvinnene, som heller ville organisere seg i ulike fagforeninger.

Det var strid om moralske spørsmål. Ideer og strategier på den ene siden, eller skulle man legge seg på en praktisk linje og arbeide for å skaffe kvinnene rettigheter til utdanning og dyktiggjøre dem til bedre å klare seg selv. Dette var de store stridsspørsmålene i Norsk Kvinnesaksforening. Den praktiske linjen seiret, og det ble satt i gang kokkekurs og sykurs for kvinner i regi av Friundervisningen.

I dag lyder formålsparagrafen slik: «Norsk Kvinnesaksforening kjemper mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene.»