1800-tallets kvinneideal

Tekst: Åse Camilla Skaarer

Tidlig på 1800-tallet slo romantikken og det romantiske kvinneideal gjennom i Norden. Idealet var den myke og oppofrende kvinne.

For å forstå kvinnesaksdebatten, hvem som reiste den og hvordan den ble formulert, er det vesentlig å se den i sammenheng med borgerskapets forestillinger og idealer. Med romantikken ble kvinner innenfor den borgerlige privatsfæren degradert og opphøyet på samme tid, og idealene om den myke, ømme og kjærlig oppofrende kvinne ble innført som et mønster for kvinner.

Spasere og brodere

De unge pikene i kondisjonerte familier skulle helst bare spasere, brodere og gjøre visitter – og de holdt på å kjede seg fordervet: «Du gode Gud, hvor vi broderte!» utbrøt en gammel dame da hun fikk spørsmål om hvordan de fikk tiden til å gå. Veldedighet og selskapelighet ble de store begivenhetene i livet, og i 1880-årene grodde det opp veldedighets- og kvinneforeninger som sopp, skriver Mimi Sverdrup Lunden i «De frigjorte hender».

Radikale kjønnsforskjeller

I løpet av 1800-talet ble ideene om radikale kjønnsforskjeller definert og etablert. Ulike karaktertrekk ble fordelt mellom kjønnene i en mannlig og en kvinnelig kategori, slik at menn og kvinner framsto som motsetningspar.

Avgrensingen av den private familiesfære kjennetegnet først og fremst borgerskapets sosiale posisjon. Det krevdes både penger og tjenerskap for å ha frue og stue «på stas». Og det var strenge krav for kvinner som ønsket å tilhøre kretsen av dannede damer. Det var for eksempel ikke akseptabelt for kvinner i de øvre sosiale lag å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet – eller arbeid overhodet.

Om kjærlighet

Datidens ungpikeideal gikk ut på at man ikke skulle stikke seg frem. Særlig gjaldt dette i forholdet til det annet kjønn. En ung pike måtte aldri signalisere noen interesse, selv om kjærligheten brant i henne. Hun skulle pent sitte med hendene i fanget og vente til han – eventuelt – «erklærte sine hensikter», som det het, ved tilbud om forlovelse.

Da Camilla Collets «Amtmandens Døttre» kom ut i 1854/55, som den første, norske kvinnesaksroman, var det frigjøringen av kvinnens følelsesliv som var forfatterens ærend: en kvinne skulle, like fritt som en mann, kunne gi uttrykk for og akseptere sine følelser overfor den hun var blitt forelsket i. Kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til emosjonell passivitet, slik at hun brenner inne med sine følelser.

Kvinnelige og mannhaftige kvinnesakskvinner

Camilla Collett og Aasta Hansteen var begge to markante personligheter som spilte en viktig rolle i den borgerlige kvinnebevegelsens aller første fase. De var imidlertid svært forskjellige. Camilla Collett var først og fremst en talskvinne for en frigjøring av følelsene. Alle var inntatt i hennes forfinede damestil, mens de ble tilsvarende opprørt og forarget over Aasta Hansteens mangel på dannelse.

Ved en anledning forsøkte Camilla Collett å irettesette Aasta Hansteen for at hun ikke måtte vanære kvinnesaken og kompromittere kvinneligheten med sin voldsomme og «mannhaftige» oppførsel: «En mand maa være sikker paa at det er kvinder vi virkelig er», formante Collett. Da smalt det fra Hansteen: «Furierne er ogsaa kvinder, hugs det, Camilla Collett».