1800-tallets kvinneideal

Tekst: Åse Camilla Skaarer. Oppdatert av Ingrid Wreden Kåss, 2013.

Tidlig på 1800-tallet slo romantikken og det romantiske kvinneideal gjennom i Norden. Idealet var den myke og oppofrende kvinne.

For å forstå kvinnesaksdebatten, hvem som reiste den og hvordan den ble formulert, er det nødvendig å se den i sammenheng med borgerskapets forestillinger og idealer. Med romantikken[1] ble kvinner degradert og opphøyet på samme tid. Idealene om den myke, ømme og kjærlig oppofrende kvinne ble innført som et mønster for kvinner, spesielt i de øvre samfunnslagene.

Spasere og brodere

De unge pikene i kondisjonerte familier skulle helst bare spasere, brodere og gjøre visitter – og de holdt på å kjede seg fordervet: «Du gode Gud, hvor vi broderte!» utbrøt en gammel dame da hun fikk spørsmål om hvordan de fikk tiden til å gå. Veldedighet og selskapelighet ble de store begivenhetene i livet. I 1880-årene grodde det opp veldedighets- og kvinneforeninger som sopp, skriver Mimi Sverdrup Lunden i «De frigjorte hender».

Radikale kjønnsforskjeller

I løpet av 1800-talet ble ideene om radikale kjønnsforskjeller forsterket. Ulike karaktertrekk ble fordelt mellom kjønnene i en mannlig og en kvinnelig kategori, slik at menn og kvinner framsto som motsetningspar.

Idealet om at en kvinne skulle leve hele livet innenfor grensene av den private familiesfæren, var noe som først og fremst kjennetegnet borgerskapet. Det krevdes både penger og tjenerskap for å ha frue og stue «på stas». Og det var strenge krav for kvinner som ønsket å tilhøre kretsen av dannede damer. Det var for eksempel ikke akseptabelt for kvinner i de øvre sosiale lag å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet – eller arbeid overhodet. Deres arbeid var å være gode, omsorgsfulle mødre, og det var i denne perioden at man begynte å snakke om hvor viktig det er å ha et hyggelig hjem.

De unge pikene i overklassen skulle lære dannelse og få en innføring i de skjønne kunster, og målet var å tiltrekke seg en ektemann. Veldedighet og selskapelighet ble de store begivenhetene i livet.

Om kjærlighet

Datidens ungpikeideal gikk ut på at man ikke skulle stikke seg frem. Særlig gjaldt dette i forholdet til det annet kjønn. En ung pike av god familie måtte aldri signalisere noen interesse, selv om kjærligheten brant i henne. Hun skulle pent sitte med hendene i fanget og vente til han – eventuelt – «erklærte sine hensikter», som det het, ved å tilby forlovelse.

Kvinner over 25 år hadde kun myndighet som «mindreaarige mannspersoner», det vil si at de ikke var myndige til å bestemme over sitt eget liv. I 1863 fikk ugifte kvinner over 25 år samme myndighet som voksne menn, men den mistet de om de giftet seg. I 1888 fikk vi en ekteskapslov som gjorde gifte kvinner myndige. Og da Cecilie Thoresen som første kvinne satte fram et krav om å få studere ved universitetet, fikk hun etter litt debatt gjennomslag for en lovendring og ble Norges første kvinnelige student.

Arrangerte ekteskap

Arrangert ekteskap, ofte kalt «fornuftsekteskap», var utbredt blant borgerskapet i Norge på 1800-tallet. Det innebar at mange foreldre var med på å finne et «godt parti» til døtrene sine. Etter loven måtte både kvinnen og foreldrene hennes samtykke i ekteskapet. Å få døtrene godt gift var viktig ettersom kvinnene i de øvre sosiale sjiktene hadde få muligheter til å arbeide for å forsørge seg selv. De måtte ha en mann som kunne forsørge dem. Å ha flere ugifte døtre boende hjemme kunne bli dyrt for en familie. Det hendte derfor at unge kvinner samtykket til ekteskap under stort press.

Dette var ett av temaene i romanen «Amtmandens døttre» av Camilla Collett, som kom ut i 1854/55. Romanen var den første, norske kvinnesaksromanen, og det var frigjøringen av kvinnens følelsesliv som var forfatterens ærend: En kvinne skulle, like fritt som en mann, kunne både akseptere og gi uttrykk for sine følelser overfor den hun var blitt forelsket i, hevdet Collett. Kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til følelsesmessig passivitet.

«Kvinnelige» og «mannhaftige» kvinnesakskvinner

Camilla Collett og Aasta Hansteen var begge markante personligheter som spilte en viktig rolle i den borgerlige kvinnebevegelsens aller første fase. De var imidlertid svært forskjellige. Camilla Collett var først og fremst en talskvinne for en frigjøring av følelsene. Alle var inntatt i hennes forfinede damestil, mens de ble tilsvarende opprørt og forarget over Aasta Hansteens mangel på dannelse.

Ved en anledning forsøkte Camilla Collett å irettesette Aasta Hansteen for at hun ikke måtte vanære kvinnesaken og kompromittere kvinneligheten med sin voldsomme og «mannhaftige» oppførsel: «En mann må være sikker på at det er kvinner vi virkelig er,»[2] formante fru Collett. Da smalt det fra Hansteen: «Furiene er også kvinner, husk det, Camilla Collett!»[3]

---

Noter

[1] Romantikken som periodebetegnelse beskriver en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og kultur fra slutten av 1700-tallet og til midten av 1800-tallet. Retningen var en reaksjon mot 1700-tallets ensidige fornuftsdyrkelse, og søkte å knytte forbindelsen med middelalderens livsoppfatning og det folkelige kulturliv. Romantikken la vekt på fantasi, følelse og den subjektive inderlighet. Innen romantikken fantes det strømninger som sto for en idealisering av virkeligheten, der målet var at virkeligheten skulle løftes mot og preges av det ideale. Estetisk sett var romantikken frigjørende, men politisk virket den oftest i konservativ retning. I Norden oppsto nyromantikken på 1890-tallet, og var inspirert av den eldre romantikken.

[2] «En mand maa være sikker paa at det er kvinder vi virkelig er.»

[3] «Furierne er ogsaa kvinder, hugs det, Camilla Collett!»