Til valgurnene

Det første gjennombruddet kom i 1901. Da fikk kvinner kommunal stemmerett avhengig av inntekt, og kunne la seg velge til kommunestyret.

21 april 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett. Vilkårene om inntekts- og skattebegrensning ble opphevet. Forslaget om alminnelig kvinnestemmerett fikk kun 33 stemmer i Stortinget, mens hele 81 gikk imot. Begrunnelsen var at kvinnene utover i landet ikke hadde vist nok interesse for saken.

Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) la derfor helt fra starten av stor vekt på agitasjon utover i landet, og framholdt at henvendelsene til stortingsrepresentantene skulle komme fra alle kanter av landet og ikke bare fra hovedstaden. I løpet av halvannet år var medlemstallet i LKSF oppe i 750, spredt i 19 avdelinger rundt om i landet.

I 1901 kom forslag om alminnelig stemmerett for menn også ved kommunevalg. LKSF sendte straks inn et tilleggsforslag hvor de ba om at kvinner skulle tas med. Resultatet av voteringene i Stortinget ble allmenn stemmerett for menn ved kommunevalg, og inntektsbegrenset kommunal kvinnestemmerett. Dette betød at om lag 200 000 kvinner ble stemmeberettiget ved neste kommunevalg.

Kvinnene selv hadde delte meninger om hvordan de skulle benytte stemmeretten. Kvindestemmeretsforeningen (KSF) framholdt at lokalpolitisk virksomhet ikke var det samme som politisk arbeid, og derfor burde «dyktige personer» velges til tillitsverv uavhengig av snevre partiinteresser. Ut fra dette prinsippet stilte KSF egne lister. Resultatet ble temmelig mislykket, og etter 1904 gikk de bort fra dette.

LKSF derimot, anbefalte kvinnene å slutte opp om de forskjellige partiene, samtidig som de anmodet partiene om å nominere kvinner på valglistene. I Kristiania ble det valgt inn 4 kvinner i bystyret, to fra Arbeiderpartiet og to fra Høyre, men ingen fra Venstre. Valgframmøtet blant kvinner i byene var 48 % og bare 9,5 % på landet, men prosenten økte ved neste valg.

Utdrag fra artikkel Kvinnestemmerettsforeningen i Pax leksikon. Les hele artikkelen her.