TEMA

BakgrunnStartskuddIlddåpSplittelse • Delseier • VendepunktEndeligViderePersoneneVerden
 
 

Til valgurnene

Det første gjennombruddet i kampen for kvinners stemmerett kom i 1901. Da fikk kvinner kommunal stemmerett avhengig av inntekt. For første gang kunne kvinner også la seg velge til kommunestyret.

I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett ved stortingsvalg, det vil si nesten alle menn. Menn som mottok penger fra forsorgen, satt i fengsel eller som var umyndiggjort på grunn av psykiske lidelser fikk fortsatt ikke stemme

Et forslag om alminnelig stemmerett også for kvinner fikk bare 33 stemmer i Stortinget, mens hele 81 representanter gikk imot. Begrunnelsen for avslaget var at flertallet mente at kvinnene utover i landet ikke hadde vist nok interesse for å få stemmerett.

Kvinnesakskvinnene reagerte sterkt på vedtaket. De mente det satt alle kvinner i bås med umyndige barn – eller verre: med kriminelle og «vanvittige».

Anna Rogstad sa følgende om saken i et foredrag:

Ikke bare eliten

For å imøtegå påstanden om at det bare var en liten elite av bykvinner som ønsket stemmerett for kvinner, bestemte Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF), seg for å aksjonere over hele landet. De la vekt på at stortingsrepresentantene skulle få henvendelser fra stemmerettsforkjempere fra alle kanter av Norge og ikke bare fra hovedstaden. LKSF var blitt stiftet i slutten av januar 1898, men allerede ved juletider året etter hadde foreningen klart å øke medlemstallet sitt til 750 medlemmer, fordelt på 19 underavdelinger rundt om i landet.

I 1901 støttet Høyre et forslag om begrenset stemmerett for kvinner ved kommunevalg, levert av Fredrikke Qvam datter, Louise Qvam. Forslaget gjaldt kommunevalg, og forutsatte ingen endring i Grunnloven. Loven kunne derfor behandles i samme sesjon. Forslaget ble vedtatt 25. mai 1901, i siste instans med støtte fra Venstre, fordi Høyre trakk seg. Etter den nye loven, som ble satt i kraft 29. mai, fikk kvinner over 25 år stemme dersom de betalte skatt av en inntekt på mist 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene – eller levde i formuefellesskap med en mann som betalte tilsvarende skatt. Dette betød at om lag 233 000 kvinner ble stemmeberettiget ved neste kommunevalg.

Det ble innført begrenset stemmerett ved stortingsvalg etter de samme reglene i 1907. Dette betydde at kvinner hadde begrenset stemmerett ved stortingsvalgene i 1909 og 1912. I 1910 ble det vedtatt allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg. Da gikk antallet stemmeberettigede kvinner opp til 519 720[2].

Kvinnene selv hadde delte meninger om hvordan stemmeretten skulle benyttes, etter at de mest velstående av dem hadde fått stemmerett ved kommunevalg fra 1901. Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) ønsket at kvinnene skulle stå sammen på tvers av partitilhørighet. Derfor stilte de egne lister ved valget. KSF-listene gjorde imidlertid et svært dårlig valg, og etter 1904 gikk KSF bort fra å stille egen liste.

Arbeiderpartikvinnene tok avstand fra kvinnelistene, og oppfordret heller alle kvinner til å stemme på Arbeiderpartiet. Landskvinnestemmerettsforeningen anbefalte at kvinnene skulle slutte opp om de forskjellige partiene helt fra begynnelsen. Samtidig ba de partiene om å nominere kvinner på valglistene. Ved kommunevalget i 1901 ble det valgt inn 86 kvinner til kommunestyrene i byene og 12 kvinner i landkommunene. De innvalgte kvinnene utgjorde en andel på 4,4 prosent av alle representantene i byene og 0,1 prosent i landdistriktene.[3]


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011). Stemmeretten 1913-2013. Stemmerettsjubileet. Hentet fra

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo. Teksten finnes også som pdf: .

Rogstad, A. (1974 [1899]). «Stemmerett for kvinner». I: K. Skjønsberg (Red.). Mannssamfunnet midt imot. Norsk kvinnesaksdebatt gjennom tre «mannsaldre» (s. 76–88). Oslo: Gyldendal.

Statistisk sentralbyrå. (2010). ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere»: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009.
Hentet fra:



Noter

[1] Fra: Rogstad, A. (1974 [1899]). «Stemmerett for kvinner». I: K. Skjønsberg (Red.). Mannssamfunnet midt imot. Norsk kvinnesaksdebatt gjennom tre «mannsaldre» (s. 76–88). Oslo: Gyldendal.

[2] Tall fra: Statistisk Sentralbyrå. (2010). ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere»: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009.

[3] Tall fra: Statistisk Sentralbyrå. (2010). ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere»: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009. s. 15.






«Anna Mossevig var meget aktivt med i Norsk Kvinnesaksforening og i Stemmerettsklubben og ivrig venstremann 'med rent flagg'. Det føltes som en stor seir for henne, da kvinnene fikk kommunal stemmerett, riktignok bare innskrenket til å begynne med.

Begivenheten ble feiret hos 'Compagniet på Grønland' om aftenen. En karaffel cognac, som var stemplet 1789, og altså utgav seg for å være fra selve det store revolusjonsåret, ble åpnet til tonene av Marsillaisen spillet av doktor Dagny Bang.

En stor skolepike lå i sin seng i værelset ved siden av og hørte på jubelen og tenkte: Gid jeg var stor.»

Kilde: NFS Minneoppgaver 1964, Oppland 95 s. 8-11

 
   
KILDEN Hundreårsmarkeringen