Kommunal stemmerett for kvinner ble vedtatt 25. mai i Lagtinget og sanksjonert av kongen 29. mai 1901. Den ble mottatt med glede selv om den utelukket mange kvinner.

Gina Krog skrev i Nylænde at det "[…]var saa meget mer end kvinderne havde ventet. Man havde tænkt sig ingenting eller en liden almisse[…]." Hun mente også at intensjonen var å gi kvinner virkelig innflytelse i kommunale anliggender. Selv om det ikke var tilfredstillende at stemmeretten hadde sensusbegrensninger, og at det viktigste, statsborgerlig stemmerett, ikke var gitt. Dette var en holdning som også Landskvindestemmeretsforeningen delte, og på et møte ble det enstemmig besluttet å fortsette arbeidet som før, med samme valgspråk.

Det dukket fort opp en annen problemstilling, og det var spørsmålet om egne lister ved valg bestående av kvinner, noe som vakte strid mellom foreningene. Kvindestemmeretsforeningen rettet en appell til kvinner om ikke å binde seg til noe parti.

Efter vor Mening bør det kommunale Arbeide helst ikke ha noget med politiske Partier at gjøre. Hvad vi Kvinder forhaabentlig vil stræbe efter, er med Økonomi, Forstand og Omtanke at arbeide for de Enkeltes og det hele Samfunds Gavn, uanseet politisk Partistandpunkt. Men skal vi kunne haabe at udrette noget og faa nogen Indflydelse i Samfundet, maa vi Kvinder slutte os sammen.

Dette utspillet fikk mye kritikk da det ble oppfattet som et forsøk på å innføre et større skille mellom kjønnene. Også Arbeiderpartiets kvinneforbund reagerte på dette, og det var slutten på felles 17. mai tog mellom de to foreningene. Fredrikke Qvam uttalte at det å danne et eget parti for kvinner var lite realiserbart, både ut fra økonomiske og praktiske grunner.

Det viktigste argumentet mot var, i følge Qvam, at "[…] kvinderne utskilte sig i stedet for at arbeide sammen med mænd og ved deres side."

Også Arbeiderpartiets kvinneforening reagerte på dette, og de argumenterte for at det ikke burde være et eget kvinneparti som bare ville virke kjønnssegregerende. Et bedre alternativ ville være å slutte seg til Arbeiderpartiet, fordi dette var det eneste partiet som fullt og helt anerkjente kvinners rettigheter og krav.

Viseformannen i K.S.F., Anna Mossevig, tilbakeviste at meningen med forslaget hadde vært et kvinneparti, men "[…]en upolitisk og programløs valgliste af mænd og kvinder."

Utsnitt fra Kvindestemmeretsforeningens liste ved kommunevalget i Kristiania i 1901.
Foto: Nasjonalbiblioteket