Etter at kvinner fikk inntektsbegrenset kommunal stemmerett i 1901 fortsatte kampen for allmenn stemmerett for kvinner. Følgende tekst er basert blant annet på Anne Gammes hovedoppgave, «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før». Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge i perioden 1898 - 1913 , side 70-78.

Veien mot stemmerett etter 1900

I 1901 fikk kvinner over 25 år stemmerett ved kommunevalg dersom de hadde en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene. Det samme gjaldt kvinner som levde i formuefellesskap med menn med en tilsvarende inntekt. I 1903 ble grunnlovsforslagene om «statsborgerlig stemmerett », det vil si stemmerett ved stortingsvalg, for kvinner forkastet av konstitusjonskomiteen i Stortinget. Begrunnelsen var at komiteen ønsket mer tid til å erfare virkningene av den begrensede kommunale stemmeretten for kvinner som var blitt innført to år tidligere.

Samme begrunnelse ga komiteen i 1904 da den behandlet et forslag om allmenn kommunal stemmerett fra Kvinnestemmerettsforeningen. Forslaget led samme skjebne i Odelstinget, hvor 57 stemte i mot og 30 for.

Gina Krog beklaget dette: «Når alle vi kvinner som er over den fastsatte skattegrensen, og så alle menn, både over og lengst mulig under, har stemmerett – så ser det virkelig ut som om man vil lage en pariaklasse av de fattigste kvinnene i landet.»[1]

Burde ha protestert

Hun beklaget også at det var stille i Landskvinnestemmerettsforeningen. Fredrikke Qvam var ikke i byen, men Gina Krog mente at noen fra hovedstyret kunne ha protestert mot konstitusjonskomiteens avgjørelse.

I 1904 skrev Gina Krog i magasinet Nylænde at det ikke så lyst ut når det gjaldt stemmeretten. Hun mente at det nå var blitt en utbredt oppfatning at Norge var kommet så langt i denne saken at man kunne hvile.

Utover sommeren ble stemmerettsarbeidet trappet noe opp. Det neste gjennombruddet kom i 1905, da kvinnene organiserte en storstilt underskriftskampanje til støtte for å oppløse unionen med Sverige. Slik viste de at kvinner i Norge både ville og kunne ta politisk ansvar.Dette virket positivt opinionsdannende blant kvinner og skapte også stor interesse for stemmeretten blant menn.

Mot gjennombrudd

I februar 1907 oppfordret Fredrikke Qvam alle kvinner til å arbeide for stemmeretten. Det var ventet at saken igjen skulle behandles i Stortinget om ikke lenge. Hun understreket at arbeidet kunne gjøres på mange måter som ikke kostet mye verken i tid eller penger. Gjennom å bære det internasjonale stemmerettmerket, Jus suffragii, kunne man skape diskusjon og forhåpentligvis bidra til å opplyse omgivelsene om saken.

Dersom det skulle innføres stemmerett for kvinner ved stortingsvalg, måtte Grunnloven endres. Bestemmelsen om at forandringer i grunnloven krever et flertall på minst 2/3, gjorde at minst 82 representanter måtte stemme for hvis reformen skulle gjennomføres. Forventningen om en gjennomføring av alminnelig stemmerett for kvinner var derfor i utgangspunktet lav. Optimismen når det gjaldt muligheten til å få vedtatt inntektsbegrenset stemmerett, ble derimot større utover våren 1907.

Det ble likevel stadig fremhevet at det var mulig for venstrerepresentantene sammen med Arbeiderpartiet å få igjennom alminnelig stemmerett fordi de til sammen hadde det nødvendige flertall på Stortinget.

Seks forslag

Det forelå hele 6 ulike forslag om stemmerett til behandling i Stortinget i juni 1907. Landskvinnestemmerettsforeningen hadde stilt sitt vanlige forslag med stemmerett på samme betingelser som for menn. Kvinnestemmerettsforeningen hadde to forslag – et som krevde allmenn stemmerett og et som krevde stemmerett med inntektsbegrensing.

Konstitusjonskomiteen anbefalte inntektsbegrenset statsborgerlig stemmerett for kvinner før behandlingen i Stortinget. Flertallet i komiteen mente at det var rimelig at kvinnene også skulle gå en skrittvis vei, slik som mennene hadde gjort før de fikk allmenn stemmerett. Denne argumentasjonen kjenner vi igjen helt fra begynnelsen av stemmerettskampen.

Behandlingen i Stortinget

Forslaget om inntektsbegrenset stemmerett for kvinner gikk igjennom med 96 mot 25 stemmer i Stortinget 14. juni 1907. Det betydde at over 270.000 kvinner fikk stemmerett ved neste stortingsvalg, som skulle holdes i 1909. Selv om stemmeretten fremdeles ikke omfattet alle kvinner, ble det likevel regnet som en seier. Kjønnsbarrieren var brutt og kvinnene kunne dermed også velges inn på Stortinget.

Nylænde omtalte beslutningen 14. juni som «[…] et av lyspunktene i vår historie.» Bladet var fylt av lykkeønskninger fra inn- og utland, blant annet sendte mange svenske stemmerettskvinner sine gratulasjoner. Bladet navnga også alle de 96 representantene som stemte for forslaget som gikk i gjennom, og de 48 som stemte for Landskvinnestemmerettsforeningens forslag om stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn.

Mot alminnelig kommunal stemmerett

Høsten 1907 var det kommunevalg. Hvis oppslutningen blant kvinnene ble stor nok, var det gode sjanser for at den kommunale stemmeretten ville bli utvidet til å gjelde alle myndige kvinner. Derfor knyttet det seg stor spenning til resultatet av valget.

Landskvinnestemmerettsforeningen sendte ut et opprop om at kvinner måtte bruke sine rettigheter. De anmodet også om at dyktige kvinner måtte settes opp på valglistene og oppfordret alle om å støtte dem.

Allmenn kommunal stemmerett for kvinner ble gjennomført i 1910. I Høyre var det et mindretall som stemte mot denne reformen, mens flertallet i partiet stemte for. Mindretallet argumenterte med at lovgivningen fra 1901 hadde styrket de konservative, siden det bare var de mest velstående kvinnene som da hadde fått stemmerett, men at denne fordelen ville forsvinne hvis stemmeretten ble utvidet. Stemmerett til arbeiderkvinner ville øke sosialistenes makt i kommunestyrene, noe som igjen ville føre til økte skatter og kommunale utgifter, mente de.

En ukritisk flokk?

Innføringen av allmenn kommunal stemmerett foregikk fredeligere enn de tidligere debatter om stemmerett for kvinner. Likevel fantes det fortsatt bitre motstandere av allmenn stemmerett for kvinner. En av dem var venstrestatsråden Sofus Arctander. Han hadde tidligere argumentert for inntektsbegrenset stemmerett for kvinner, men fryktet konsekvensene av å la kvinnene komme i flertall.

Arctander hevdet at kvinnene ikke var nøkterne og klarhjernede nok til at man burde ta sjansen på å la dem få et tallmessig flertall ved valg (det var kvinneoverskudd i mange kommuner). Kvinner ville la seg lede av medlidenhet med de fattige og stemme for bevilgninger til alle slags sosiale formål uten å tenke på hvor pengene skulle komme fra, mente han. Dessuten fryktet han at «hensynsløse sosialistiske ledere» ville finne en stor og «ukritisk flokk» hos kvinnene, også blant kvinner fra borgerskapet. Da kvinnene, tross hans advarsler, fikk allmenn kommunal stemmerett den 7. juni 1910, gikk han av som statsråd i protest.

Første kvinne på Stortinget

I 1911 fikk Norge sin første kvinnelige representant på Stortinget. Skolebestyrer Anna Rogstad, som representerte Frisinnede Venstre og Høyre, ble valgt inn som varamann for J. K. M. Bratlie.

Kvinnesaksforkjemperne var nå svært utålmodige etter å få stemmerett på samme betingelser som menn også ved stortingsvalg. De pekte på urettferdigheten ved å holde de mest lavtlønnede kvinnene utenfor. Mens de fleste kvinner som var gift med arbeidere nå hadde stemmerett, sto for eksempel de fleste bondedøtre, håndverksarbeidersker, fabrikkarbeidersker, vaske- og hushjelper og sypiker utenfor.

Sommeren 1912 ble det kjent at alle de politiske partiene hadde allmenn politisk stemmerett på programmet. Da den norske regjeringen året etter fremmet et forslag om politisk stemmerett for kvinner på lik linje med menn, visste derfor kvinnesaksforkjemperne at seieren endelig var innen rekkevidde.

Men det at grunnlovsendringen ble vedtatt enstemmig og uten debatt den 11. juni 1913, var mer enn noen hadde turt å håpe på. Troen har flyttet fjell! triumferte Gina Krog.


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Hovedoppgaven finnes også som pdf: http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/Gamme-hoved.pdf

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011). Stemmeretten 1913-2013. Hentet fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/kampanjer/allmenn-stemmerett/fakta-og-historie/stemmeretten-1913-2013.html?id=653655

Statistisk sentralbyrå. (2010). «Stemmeberettigede ere de norske Borgere»: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009. Hentet fra: http://www.regjeringen.no/upload/BLD/stemmerettsjub2013/nyversjonjan.pdf


Flere lesetips

Les mer om seieren i I mål.

Les om den historiske utviklingen i stemmerett og valgdeltakelse, 1814–2009, hos SSB.

Les om stemmerett for kvinner i Norge i Store norske leksikon.



Noter

[1] «Naar alle vi kvinder som er over den fastsatte skattegrænse, og saa alle mænd, baade over og længst muligt under, har stemmeret - saa ser det virkelig ud som man vil lave en pariaklasse af de fattigste kvinder i landet.»

[2] «Derved faar man anledning til at tale om vore stemmeretskrav og forklare baade kvinder og mænd, at nu maa det beleilige tidspunkt nyttes, da det ikke er givet, at en saa gunstig politisk stilling oftere frembyder sig til at faa kvinders statsborgerlige stemmeret gjennemført [… ]»