I 1903 ble grunnlovsforslagene om statsborgerlig stemmerett forkastet av konstitusjonskomiteen, på grunnlag av at komiteen ønsket større erfaring med den kommunale stemmerettens virkninger. I 1904 skrev Gina Krog i Nylænde at det ikke så lyst ut når det gjaldt stemmeretten. Hun mente at det var en utbredt oppfatning at Norge var kommet så langt i denne saken, og at man derfor kunne hvile.

Samme begrunnelse ble gitt i 1904 da konstitusjonskomiteen behandlet et forslag om alminnelig kommunal stemmerett fra Kvindestemmeretsforeningen. Forslaget led samme skjebne i Odelstinget, hvor 57 stemte i mot og 30 for. Gina Krog beklaget dette, «Naar alle vi kvinder som er over den fastsatte skattegrænse, og saa alle mænd, baade over og længst muligt under, har stemmeret- saa ser det virkelig ud som man vil lave en pariaklasse af de fattigste kvinder i landet.»

Hun beklaget også at det var stille i L.K.S.F., Fredrikke Qvam var ikke i byen, men Krog mente at noen fra hovedstyret kunne ha protestert. Utover sommeren ble situasjonen noe forandret, Krog syntes det skjedde forandringer og at kvinnene var mer aktive. Kvinnenes navneinnsamling i 1905 virket positivt opinionsdannende blant kvinner og skapte stor interesse for stemmeretten blant menn.

Mot gjennombrudd

Fredrikke Qvam oppfordret alle kvinner til å arbeide for stemmeretten i februar 1907. Det var ventet at saken skulle behandles i Stortinget om ikke lenge. Hun understreket at arbeidet kunne gjøres på mange måter som ikke kostet mye verken i tid eller penger. Gjennom å bære det internasjonale stemmerettmerket Jus suffragii, kunne dette bli gjenstand for både diskusjon og opplysning mot omgivelsene.

«Derved faar man anledning til at tale om vore stemmeretskrav og forklare baade kvinder og mænd, at nu maa det beleilige tidspunkt nyttes, da det ikke er givet, at en saa gunstig politisk stilling oftere frembyder sig til at faa kvinders statsborgerlige stemmeret gjennemført [… ]»

Bestemmelsen om at forandringer i grunnloven krevde et flertall på minst 2/3 gjorde at minst 82 representanter måtte stemme for hvis reformen skulle gjennomføres. Forventningen om en gjennomføring av alminnelig stemmerett for kvinner var lav, men optimismen i forhold til begrenset stemmerett ble større utover våren 1907.

Det ble stadig fremhevet at det var mulig for venstrerepresentantene sammen med Arbeiderpartiet å få igjennom alminnelig stemmerett.

Seks forslag

Det forelå 6 forskjellige forslag om stemmerett til behandling i Stortinget. Landskvindestemmeretsforeningen hadde stilt sitt vanlige forslag med stemmerett på samme betingelser som for menn. Kvindestemmeretsforeningen hadde to forslag med, et med alminnelig stemmerett og et med sensusbegrenset. Konstitusjonskomiteen hadde innstilt på sensusbegrenset statsborgerlig stemmerett for kvinner foran behandlingen i Stortinget 14. juni 1907. Dette fordi flere representanter mente at valgprogrammet ikke ga grunnlag for en større utvidelse, og dels fordi det ble argumentert for at det var rimelig at kvinnene også skulle gå den skrittvise vei. Denne argumentasjonen kjenner vi igjen helt fra begynnelsen av stemmerettskampen.

Behandlingen i stortinget

Forslaget om inntektsbegrenset stemmerett for kvinner gikk igjennom med 96 mot 25 stemmer i Stortinget 14. juni 1907. Det betydde at omlag 300.000 kvinner fikk statsborgelig stemmerett. Selv om stemmeretten fremdeles ikke omfattet alle kvinner ble det likevel regnet som en seier. Kjønnsbarrieren var brutt og kvinnene kunne velges inn på Stortinget.

Mot alminnelig kommunal stemmerett

Kommunevalget høsten 1907 var ventet å bli en prøvesten for den kommunale kvinnestemmeretten og derved også viktig for ytterligere utvidelser i den retning, og på denne måten knyttet det seg spenning til resultatet. Landskvindestemmeretsforeningen sendte ut et opprop om at kvinner måtte bruke sine rettigheter, oppropet oppfordret også til at kvinner som var dyktige måtte oppstilles på valglister og at disse fikk støtte.

Alminnelig kommunal stemmerett for kvinner ble gjennomført i 1910 som en del av revisjonen av formannskapslovgivningen. Det høyremindretallet som stemte mot denne reformen anga flere grunner. Den taktiske grunnen var at en utvidelse av kommunal stemmerett til de arbeidende kvinner ville kunne øke skattetrykket og de kommunale utgifter på grunn av sosialistenes inntog. Deres argumentasjon var at reglene fra 1901 hadde styrket de konservative og at denne fordelen ville forsvinne hvis stemmeretten ble utvidet.

Innføringen av alminnelig kommunal stemmerett foregikk likevel fredeligere enn de tidligere debatter om stemmerett for kvinner.