Stemmeretten på Stortinget

Tekst: Åse Camilla Skaarer

Kvinnestemmerettens historie, slik den formet seg innen Stortingets vegger, fyller mange hundre sider i Stortingstidende. I 1814, da Grunnloven ble utformet, var det ingen som falt på den tanken at kvinner burde tilkjennes stemmerett. Borgerrettigheter var noe som tilfalt menn – i kraft av deres kjønn, samt andre tilleggskriterier som det å betale skatt, besitte eiendom eller embete.

§50 i Grunnloven, som omhandler stemmerett, lød opprinnelig slik:

Sitat: § 50. Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten
a. ere, eller have været Embedmænd,
b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord,
c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølværdie.

Af Mandkjøn

Alt i 1818 ble det foreslått en rekke endringer i § 50. Ett av forslagene var å tilføye ordene «af Mandkjøn», for å understreke at det kun var menn som i utgangspunktet kunne være stemmeberettigete. Forslaget ble forkastet med den begrunnelse at en slik presisering var både «unødvendig og lidet passende». At kvinner skulle kunne ha stemmerett var åpenbart en så fjern tanke, at det var overflødig å presisere i loven!

I 1886 ble det for første gang lagt fram et forslag som tok sikte på å gi kvinnene stemmerett. Det var deler av Venstre med Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam i spissen som framla forslaget. Men forslaget kom ikke til behandling i Stortinget før i 1890. Kvindestemmeretsforeningen hadde da sendt inn en adresse som var underskrevet av 4500 kvinner, til støtte for forslaget.

Usunn konkurranse

Det var flere enn et forslag som stortingsrepresentantene skulle ta stilling til, blant annet et om alminnelig stemmerett for kvinner og menn. I innstillingen fra konstitusjonskomiteen ble det anbefalt at ingen av forslagene skulle bli vedtatt. Komiteens flertall uttrykte frykt for at det å tilkjenne kvinnene stemmerett, bare ville skade henne og føre til usunn konkurranse mellom kjønnene.

Komitémedlemmene var innforstått med at det fantes enkelte kvinner som oppfylte alle kriteriene for stemmerett bortsett fra å ikke være av hankjønn, og at det å nektes stemmerett utelukkende på grunnlag av kjønn kunne oppleves som urettferdig. Men komitéflertallet var likevel av den mening at det prinsipielt ikke var riktig å «drage Kvinderne ind i det offentlige Liv ved at meddele dem politisk Stemmeret». Argumentet var at kvinnestemmerettens forkjempere baserte sitt krav på luftige, virkelighetsfjerne ideer:

«Den lære, at Mand og Kvinde,[…] er hinanden fuldstændige lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mer paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring[…].»

Mot naturen

Kvinner og menn var skapt forskjellig, med ulike egenskaper. Kvinnens plass var i den hjemlige sfære – den offentlige var forbeholdt mannen. Flertallet var ikke imot kvinners rett til selvstendig virksomhet – at ugifte kvinner måtte tillates en viss utdanning og mulighet til å skaffe seg et utkomme. Men å dra kvinner inn i politikken…! Den naturlige utvikling hadde ført til at kvinnen hadde trukket det korteste strå i tilværelsen. Å utsette henne for politikk var derfor å øve vold mot tingenes naturlige orden, og ville bare kunne føre til skade.

Et mindretall på tre i komiteen, avviste flertallets argumentasjon. De tok avstand fra flertallets syn om at kvinnebevegelsen utgikk fra den franske revolusjonens valgspråk; frihet, likhet og brorskap. Isteden viste de til at kvinnebevegelsen hadde sine dypeste røtter i Amerika. Grunnen til at de gjorde dette, var mest sannsynlig av taktiske årsaker. Det ville skape et uheldig inntrykk av kvinnenes sak å knytte den for sterkt opp mot en blodig revolusjon som den franske!

Selvstendig menneskeverd

Mindretallet i konstitusjonskomiteen hevdet dessuten at kvinnen hadde et selvstendig menneskeverd. Hun var ikke bare et anheng til mannen. Ut fra dette var det bare rimelig at også kvinner skulle ha stemmerett:

«Man tror, at Kvinden ved sin deltagelse i det politiske Liv ikke blot her som overalt alende ved sin Nærværelse vil virke forædlende paa Manden og lægge en Dæmper paa Partilidenskaben ved Valg og Forhandlinger, men ogsaa, at hun ved sin finere Intuition, sin stærkere Medfølelse og sit større Taalmod vil tilføre de offentlige Forhandlinger et nyt belivende Element, der vil være af uvurderlig Værd ved Lovenes Udforming og ved Ordningen af alle Samfundets Anliggender.»

Med henvisning til Skriften

I debatten blant stortingsrepresentantene, var det biskop J. C. Heuch fra Kristiansand som argumenterer kraftigst imot forslaget om å gi kvinnene stemmerett. Kvinnen ville forsømme sine plikter som hustru og mor, skulle hun bli trukket inn i det politiske liv. Biskopen henviste til den hellige skrift i sitt innlegg, hvor det sto at kvinner skulle være unntatt offentligheten. Kvinnene var slett ikke skikket til å tenke klart eller utvise den grad av stabilitet og fornuft som krevdes av, for eksempel, Stortingets representanter:

«Nu vel, mine Herrer, tænker paa dette, at det havde været Eders Moder, som i Kraft af Stemmeret og Valgret havde deltaget her i Storthinget igaar i Debatten om Konsulaternes Aflønning. Tænker Eder den ærverdige med sin stakkels Fistelstemme udbrede sig med al den Iver og Fanatisme, som let griber Kvinden, om hvorvidt det var rimeligt at beholde Konsulaterne i Wien og Rom! Er jeg den eneste, som vilde have flyet i Rædsel fra Salen […]»

Biskop Heuchs argumentasjon om at kvinner som beskjeftiget seg med politikk, ville bli sterile og utvikle seg til et slags intetkjønn, et neutra, var en mye brukt argumentasjon i andre land.

«Hvis man tænker sig et Samfund, styret af Kvinder, vil det være et Samfund, som bevæger sig uafladelig i de voldsomste Søer[…] Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.»

Forslag forkastet

Viggo Ullmann, som hadde fremmet forslaget på vegne av Kvindestemmeretsforeningen, mente det var meningsløst å tro at kvinner som følge av at de fikk stemmerett ville forsømme mann og barn. Ullmann brukte John Stuart Mills tankegang om at grunnen til at kvinner ikke hadde utviklet seg på samme måte som menn, var at de ikke hadde hatt de samme betingelsene som menn. Ullmann mente at dette i bunn og grunn var et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner ble avvist, var at mennene fryktet å miste den makten de satt med.

Resultatet av denne to dager lange debatten var at forslaget om stemmerett for kvinner ble forkastet med 70 mot 44 stemmer. De neste årene led forslagene som kom, omtrent samme skjebne; de ble enten ikke behandlet eller de ble avvist.