Stemmeretten på Stortinget


Ole Anton Qvam. Foto: Stortinget.

Kvinnestemmerettens historie fyller mange hundre sider i Stortingstidende. Men da Grunnloven ble utformet i 1814, var det ingen som foreslo at kvinner burde få stemmerett. Borgerrettigheter var noe som tilfalt menn i kraft av deres kjønn. I tillegg måtte de oppfylle andre kriterier, som det å betale skatt, besitte eiendom eller embete.

§50 i Grunnloven, som omhandler stemmerett, lød opprinnelig slik:

Af Mandkjøn

Alt i 1818 ble det foreslått en rekke endringer i § 50. Ett av forslagene var å tilføye ordene «af Mandkjøn », for å understreke at det kun var menn som var stemmeberettigete. Forslaget ble forkastet med den begrunnelse at en slik presisering var både «unødvendig og lite passende». At kvinner skulle kunne ha stemmerett var åpenbart en så fjern tanke, at det var overflødig å presisere i loven.

I 1886 ble det for første gang lagt fram et forslag som tok sikte på å gi kvinnene stemmerett på samme vilkår som menn. Det var deler av Venstre med Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam i spissen som framla forslaget. Men forslaget kom ikke til behandling i Stortinget før i 1890. Kvinnestemmerettsforeningen hadde da sendt inn en «adresse», det vil si en liste med underskrifter, som var underskrevet av 4533 kvinner, til støtte for forslaget.


Viggo Ullmann. Foto: Stortinget.

Usunn konkurranse

Stortingsrepresentantene måtte også ta stilling til andre stemmerettsforslag. Blant annet stilte Ullmann i spissen for en gruppe venstremenn også et mer radikalt forslag om å fjerne alle stillings- og inntektskravene fra § 50 og innføre alminnelig stemmerett for både kvinner og menn. I innstillingen fra konstitusjonskomiteen ble det anbefalt at ingen av stemmerettsforslagene skulle bli vedtatt. Komiteens flertall uttrykte frykt for at det å gi kvinner stemmerett, bare ville skade dem og føre til usunn konkurranse mellom kjønnene.

Komitémedlemmene var klar over at det fantes enkelte kvinner som oppfylte alle kriteriene for stemmerett – bortsett fra at de ikke var hankjønn. De uttrykte også en viss forståelse for at det å nektes stemmerett utelukkende på grunnlag av kjønn kunne oppleves som urettferdig. Men komitéflertallet var likevel av den mening at det prinsipielt ikke var riktig å «dra kvinnene inn i det offentlige liv ved å meddele dem politisk stemmerett»[1]. Argumentet var at kvinnestemmerettens forkjempere baserte sitt krav på luftige, virkelighetsfjerne ideer:

Mot naturen

Den vanlige oppfatningen var at kvinner og menn var skapt forskjellig, med ulike egenskaper. Kvinnens plass var i den hjemlige sfære – den offentlige var forbeholdt mannen.


En samtidig karikatur av utviklingslæren, Darwinismen. Motstanden mot stemmerett for kvinner var særlig sterk fra kirkens representanter, og Paulus ble flittig sitert. I følge Bibelen ble Eva skapt av Adams ribben.

Flertallet i konstitusjonskomiteen var likevel ikke imot kvinners rett til selvstendig virksomhet. De mente at ugifte kvinner måtte tillates en viss utdanning og mulighet til å skaffe seg et utkomme. Men å dra kvinner inn i politikken – det ble for drøyt.

Den naturlige utvikling hadde ført til at kvinnen hadde trukket det korteste strå i tilværelsen, ble det påstått. Hun var rett og slett svakere og dermed mindre dugelig på en del av livets områder. Å utsette henne for politikk var derfor egentlig å gjøre henne urett. Det var å øve vold mot tingenes naturlige orden, og ville bare føre til skade, mente komitéflertallet.

Et mindretall på tre i komiteen avviste flertallets argumentasjon. De tok også avstand fra flertallets mening om at kvinnebevegelsen egentlig var en revolusjonær bevegelse som utgikk fra den franske revolusjonens valgspråk; frihet, likhet og brorskap. Isteden viste de til at kvinnebevegelsen hadde sine dypeste røtter i Amerika. Grunnen til at de gjorde dette, var mest sannsynlig av taktiske årsaker. Det ville skape et uheldig inntrykk av kvinnenes sak å knytte den for sterkt opp mot en så blodig revolusjon som den franske.

Selvstendig menneskeverd

Mindretallet i konstitusjonskomiteen hevdet at kvinnen hadde et selvstendig menneskeverd. Hun var ikke bare et anheng til mannen. Ut fra dette var det bare rimelig at også kvinner skulle ha stemmerett:

Med henvisning til Skriften


Johan Christian Heuch (1838-1904).
Fotograf: L. Forbech (Christiania) / Nasjonalbiblioteket.

I debatten blant stortingsrepresentantene, var det biskop J. C. Heuch fra Kristiansand som argumenterte kraftigst mot forslaget om å gi kvinnene stemmerett. Kvinnen ville forsømme sine plikter som hustru og mor, skulle hun bli trukket inn i det politiske liv. Biskopen henviste til den hellige skrift i sitt innlegg, hvor det sto at kvinner ikke skulle tale offentlig. Han mente også at kvinnene slett ikke var skikket til å tenke klart eller utvise den grad av stabilitet og fornuft som krevdes av, for eksempel, Stortingets representanter:

Biskop Heuchs argumentasjon om at kvinner som beskjeftiget seg med politikk, ville bli sterile og utvikle seg til et slags intetkjønn, «et neutrum», var en mye brukt argumentasjon i andre land.

Forslag forkastet

Viggo Ullmann, som hadde fremmet forslaget på vegne av Kvinnestemmerettsforeningen, mente det var meningsløst å tro at kvinner ville forsømme mann og barn om de fikk stemmerett. Ullmann brukte John Stuart Mills argument om at grunnen til at kvinner ikke hadde utviklet seg på samme måte som menn, var at de ikke hadde hatt de samme betingelsene som menn. Ullmann mente at dette i bunn og grunn var et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner ble avvist, var at mennene fryktet å miste den makten de satt med.

Resultatet av den to dager lange stortingsdebatten var at forslaget om stemmerett for kvinner ble forkastet med 70 mot 44 stemmer. De neste årene led alle tilsvarende forslag omtrent samme skjebne - de ble enten ikke behandlet eller de ble avvist.


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Hovedoppgaven finnes også som pdf: .

Stortinget. (1963). Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner: 17. mai 1814-11. juni 1913. Hentet fra:



Noter

[1] «drage Kvinderne ind i det offentlige Liv ved at meddele dem politisk Stemmeret»

[2] «Den lære, at Mand og Kvinde,[…] er hinanden fuldstændige lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mer paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring[…].»

[3] «Man tror, at Kvinden ved sin deltagelse i det politiske Liv ikke blot her som overalt alende ved sin Nærværelse vil virke forædlende paa Manden og lægge en Dæmper paa Partilidenskaben ved Valg og Forhandlinger, men ogsaa, at hun ved sin finere Intuition, sin stærkere Medfølelse og sit større Taalmod vil tilføre de offentlige Forhandlinger et nyt belivende Element, der vil være af uvurderlig Værd ved Lovenes Udforming og ved Ordningen af alle Samfundets Anliggender.»

[4] «Nu vel, mine Herrer, tænker paa dette, at det havde været Eders Moder, som i Kraft af Stemmeret og Valgret havde deltaget her i Storthinget igaar i Debatten om Konsulaternes Aflønning. Tænker Eder den ærverdige med sin stakkels Fistelstemme udbrede sig med al den Iver og Fanatisme, som let griber Kvinden, om hvorvidt det var rimeligt at beholde Konsulaterne i Wien og Rom! Er jeg den eneste, som vilde have flyet i Rædsel fra Salen […]»

[5] «Hvis man tænker sig et Samfund, styret af Kvinder, vil det være et Samfund, som bevæger sig uafladelig i de voldsomste Søer[…] Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.»