TEMA

BakgrunnStartskuddIlddåpSplittelseDelseierVendepunktEndeligViderePersoneneVerden
 
 

Debatten på Stortinget

I 1890 ble forslaget om stemmerett for kvinner for første gang debattert på Stortinget.

På slutten av 1800-tallet var stemmerett for kvinner blitt et av samtidas mest brennaktuelle stridsspørsmål. Uenigheten var stor og frontene harde mellom innbitte motstandere og radikale tilhengere.

For å oppnå stemmerett måtte kvinnesakskvinnene få Stortinget til å vedta en endring av grunnloven. I 1886 ble det første forslaget om dette oversendt Stortinget. Fire år senere – i 1890 – kom saken omsider opp til debatt.

Stemmerettsforslaget fra 1886 ble framlagt av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra Venstre. Til støtte for forslaget hadde Kvinnestemmerettsforeningen samlet inn underskrifter fra 4 533 kvinner, som ble oversendt Stortinget.

Men blant de folkevalgte var det delte meninger om kvinnesaken. Mange høyremenn så kvinnens natur som et hinder for politisk deltakelse.

Motstanderne mot kvinnelig stemmerett hevdet at hvert kjønn hadde sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor var uheldig og unaturlig. I tillegg mente de at «det kvinnelige» lett kunne gå tapt hvis kvinner ble politisk likestilt. Hun ville forlate hjemmet for å drive med politikk, barnet ville skrike i vuggen og grøten koke over. I sin ytterste konsekvens ville det å gi kvinner stemmerett føre til hjemmenes oppløsning, hevdet de.

Venstremannen Viggo Ullmann mente det var meningsløst å tro at kvinner ville forsømme mann og barn om de fikk lov til å stemme ved politiske valg. Det var ingen som generaliserte menn som gruppe på denne måten! Ullmann hevdet at dette til sjuende og sist var et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner ble avvist, var at de som satt med makten, fryktet å miste den.

Resultatet av den to dager lange debatten i Stortinget i 1890, var at forslaget om kvinnestemmerett ble forkastet med 70 mot 44 stemmer. De neste årene led forslagene om kvinners stemmerett omtrent den samme skjebne. Forslagene ble enten ikke tatt opp til behandling, eller de ble forkastet.





«For å agitere for saken innkalte styret 15. november 1888 et offentlig møte i Arbeidersamfundets sal. En stor forsamling kvinner av alle samfunnsklasser møtte opp, man mente i et antall av 600. Og stemningen var god, så 15. november kunne regnes for en merkedag i kvinnestemmerettens historie. Nå hadde forståelsen bredt seg ut i større lag.»
(Fra Den norske kvinnebevegelses historie av Anna Caspari Agerholt.)