Stemmeretten og de politiske partiene

For de politiske partiene i Norge på slutten av 1800-tallet, handlet stemmerettsaken i høy grad om å sikre politisk makt til sine egne velgergrupper. Etter stiftelsen av Arbeiderpartiet i 1887 fryktet de ikke-sosialistiske partiene at allmenn stemmerett ville gi Arbeiderpartiet mange stemmer ved valgene.

I spørsmålet om hvem som skulle ha stemmerett, sto de politiske partiene for hver sin linje. Venstre ble et talerør for dem som ville utvide stemmeretten delvis. Høyre ville beholde stemmerettslovgivningen slik den var. Arbeiderpartiet hadde allmenn stemmerett som sin viktigste sak.

De eneste som hadde stemmerett i 1884 var menn over 25 år som enten hadde fast eiendom, hadde betalt skatt av en inntekt på minst 500 kroner på landet eller 800 kroner i byen, var eller hadde vært embetsmenn eller som hadde fått innvilget kjøpstadborgerskap, det vil si byborgerskap.

Stemmerett for kvinner var bare én side av tidas stemmerettsspørsmål. Allmenn stemmerett for menn opptok Stortingets representanter i enda større grad enn kvinnenes rettigheter. For de politiske partiene knyttet det seg ulike interesser til spørsmålet om utvidet stemmerett; ideologiske, maktpolitiske, partitaktiske og næringsinteresser.

Høyre imot utvidet stemmerett

Særlig fryktet stortingsrepresentanter fra Høyre en utvidelse av stemmeretten som ville komme til å gjelde andre grupper enn de med formue og høyere inntekt, som utgjorde partiets maktgrunnlag. Høyre hadde, etter egen oppfatning, alt å tape på å utvide stemmeretten slik at også menn i arbeiderklassen kunne stemme.

Partiets holdning var altså sterkt negativ til å utvide stemmeretten til å gjelde alle menn. I tillegg argumenterte Høyres representanter mot at kvinner skulle få stemmerett. Dette til tross for at kvinnene som var mest aktive i stemmerettskampen, kom fra deres eget sosiale lag – de formuende og «kondisjonerte». At de første kvinnesakskvinnene ble rekruttert fra de høyere sosiale lag, og ofte tonet flagg som politisk konservative, endret ikke navnlig på høyremennenes innstilling.

Fram mot århundreskiftet kjempet høyrepartiets representanter konsekvent imot alle forslag om å utvide stemmeretten.

Masseherredømme

Høyres hovedargument mot å utvide stemmeretten var økonomisk fundert. Partiet ville ikke støtte en politikk der mindretallet hadde den største skattebyrden, mens flertallet bestemte hvor høy skatten skulle være. Høyre fryktet «masseherredømme» dersom man gikk til det skritt å gjøre stemmeretten allmenn.

Borgerskapet betraktet forslagene om stemmerettsutvidelse som en direkte trussel mot det etablerte, deres sosiale posisjoner og status. Flere av Høyres representanter mente dessuten at kravet ikke stammet fra arbeiderklassen selv, men fra venstreradikale som ønsket å utnytte de lavere klasser til eget formål.

Det fantes også enkelte representanter i Høyre som stilte seg positive til utvidet stemmerett, men deres innflytelse var begrenset. Flertallet i partiet betraktet folk flest som ute av stand til å gjøre seg opp en fornuftig mening i politiske saker. Partiets rådende syn var at folket lett lot seg styre av sine følelser, instinkter og ikke av sin forstand. Dette argumentet gjaldt ikke minst i spørsmålet om stemmerett for kvinner.

Venstre splittet

Venstre hadde flere stortingsrepresentanter som stilte seg positive til å utvide stemmeretten, men meningene var delte også i dette partiet. Noen fryktet at stemmerettsspørsmålet var en kile som kunne komme til å splitte partiet. Likevel stilte venstrerepresentanten Viggo Ullmann seg, på forespørsel fra Gina Krog og Kvinnestemmerettsforeningen, i front for å legge fram forslaget om stemmerett for kvinner i 1886. Forslaget ble først behandlet av Stortinget i 1890, og etter en lang debatt ble det avvist.

Venstres noe lunkne holdning til å utvide stemmeretten til å gjelde alle menn, hadde i hovedsak to årsaker. Fra midten av 1890-tallet, da Arbeiderpartiet begynte å øke sin oppslutning, representerte alminnelig stemmerett for menn en trussel mot Venstres politiske stilling.

Det var en utbredt oppfatning i deler av Venstre at en utvidelse av stemmeretten ville spille gode kort i hendene på sosialistene, som dermed ville øke sin oppslutning på bekostning av Venstre. Andre krefter i partiet mente at å gi stemmerett til arbeiderklassens menn, ville dempe deres misnøye. Flere lokale grupper i Venstre presset på for å sette stemmerettsspørsmålet på dagsorden, men frykten for en oppsplitting av partiet gjorde at man lenge unnlot å ta saken opp til behandling.

Allmenn stemmerett for menn ble til slutt satt på Venstres program i 1891. Hensikten var å komme arbeiderbevegelsens menn i møte. Men tendensen på slutten av 1880-årene beveget seg vekk fra den gamle Venstre-Høyre-delingen i norsk politikk. I stedet gikk utviklingen mot et flerpartisystem.

Arbeiderpartiet vokser

Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, og hadde allmenn stemmerett som en av sine viktigste saker. Men av taktiske grunner foreslo partiet først bare allmenn stemmerett for menn.

Stemmerett for kvinner var likevel tidlig et politisk mål for arbeiderbevegelsen. Skulle de oppnå flertall ved avstemningene, innså de at de også trengte aktiv deltagelse fra de kvinnene som sympatiserte med dem. I 1882 oppfordret det annet norske arbeidermøte i Trondheim arbeidersamfunnene til å gi kvinner stemmerett i foreningssaker, enten de var gifte eller ugifte.

Sosialdemokratene[1] var de første som begynte å arbeide for kvinners stemmerett i Norge. Socialdemokratisk Forening, som var forløperen til Arbeiderpartiet og som ble stiftet i 1885, krevde allmenn stemmerett for menn og kvinner over 22 år.

Sosialdemokratene var derimot motstandere av inntekts- og standsbegrenset stemmerett for kvinner, fordi en slik begrensning utelukket de fleste av arbeiderklassens kvinner. Da forslaget om allmenn stemmerett for kvinner ble nedstemt i Stortinget i 1907, oppfordret likevel ledelsen for den sosialistiske fraksjonen i Stortinget alle sine tilhengere om å stemme for forslaget om inntektsbegrenset stemmerett for kvinner ved stortingsvalg. Årsaken var at Arbeiderpartiets kvinner ga klart uttrykk for at de foretrakk statsborgerlig stemmerett for de velstående kvinnene framfor ingen stemmerett i det hele tatt.

Fram til 1898 var imidlertid de fleste som tilhørte Arbeiderpartiets velgergrupper utelukket fra å stemme ved politiske valg. Partiet stilte lister til valg i mange år før de omsider fikk representanter valgt inn på Stortinget. De første fire representantene fra Arbeiderpartiet ble valgt inn i 1903.


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Hovedoppgaven finnes også som pdf: http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/Gamme-hoved.pdf.

Lønnå, E. (2013). Stemmerett For Kvinner I Norge. I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Stemmerett_for_kvinner_i_Norge.


Flere lesetips

Les mer om stemmerettsdebattene på Stortinget i Stortingets kildesamling for stemmerettskampen.

Les også om Arbeiderkvinnene og stemmeretten.



[1] Betegnelsen sosialdemokratisk blir brukt både om moderate og reformistiske former for sosialisme og om partier som bekjenner seg til en slik sosialisme. Før den russiske revolusjon i 1917 ble betegnelsen brukt i en noe videre betydning, særlig om om arbeiderpartier, enten disse var klart revolusjonære eller mer reformistiske.



 
   
KILDEN Hundreårsmarkeringen