TEMA
Stemmeretten og de politiske partiene
I spørsmålet om hvilke grupper av borgere stemmeretten skulle omfatte, sto de politiske partiene for hver sin linje. Venstre ble et talerør for å utvide stemmeretten, mens Høyre var en sterk motstander av det samme, iallfall fram til århundreskiftet. Arbeidepartiet hadde alminnelig stemmerett som sin viktigste sak.
I 1884 var stemmeretten forbeholdt menn over 25 år som enten hadde fast eiendom, hadde betalt skatt av en inntekt på minst 500 kroner på landet eller 800 kroner i byen, var eller hadde vært embetsmenn, eller var menn med borgerskap.
Stemmerett for kvinner var bare én side av tidas stemmerettsspørsmål. Alminnelig stemmerett for menn opptok Stortingets representanter i enda større grad enn kvinnenes rettigheter. For de politiske partiene knyttet det seg ulike interesser til spørsmålet om utvidet stemmerett; ideologiske, maktpolitiske, partitaktiske og næringsinteresser.
Høyre imot utvidet stemmerett
Særlig fryktet stortingsrepresentanter fra Høyre en utvidelse av stemmeretten til å gjelde andre grupper enn de bemidlede og formuende, som utgjorde partiets maktgrunnlag. Høyre hadde, etter egen oppfatning, alt å tape på å utvide stemmeretten.
Partiets holdning var sterkt negativt både til å utvide stemmeretten til å gjelde alle menn, men i tillegg argumenterte partiets representanter også mot at kvinner skulle få stemmerett. Dette til tross for at kvinnene som var mest aktive i stemmerettskampen, kom fra deres eget sosiale lag – de formuende og «kondisjonerte». At de første kvinnesakskvinnene ble rekruttert fra de høyere sosiale lag, og ofte tonet flagg som politisk konservative, endret ikke navnlig på høyremennenes innstilling.
Fram mot århundreskiftet kjempet høyrepartiets representanter konsekvent imot alle forslag om å utvide stemmeretten.
Masseherredømme
Høyres hovedargument mot å utvide stemmeretten var økonomisk fundert. Partiet ville ikke støtte en politikk der mindretallet hadde den største skattebyrden, mens flertallet var de som bestemte hvor høy skatten skulle være. Høyre fryktet «masseherredømme» dersom man gikk til det skritt å gjøre stemmeretten allmenn.
Borgerskapet betraktet dessuten forslagene om stemmerettsutvidelse som en direkte trussel mot det etablerte, deres sosiale posisjoner og status. Flere av Høyres representanter var også av den oppfatning at kravet ikke stammet fra arbeiderklassen selv, men fra venstreradikalere som ønsket å utnytte de lavere klasser til eget formål.
Det fantes også enkelte representanter i Høyre som stilte seg positive til utvidet stemmerett, men deres innflytelse var begrenset. Den langt overveiende del av partiet betraktet det brede lag av folket som ute av stand til å gjøre seg opp en fornuftig mening i politiske saker. Partiets rådende syn var at folket lett lot seg styre av sine følelser, instinkter og ikke av sin forstand. Dette argumentet gjaldt ikke minst i spørsmålet om stemmerett for kvinner.
Venstre splittet
Venstre hadde flere stortingsrepresentanter som stilte seg positive til å utvide stemmeretten, men meningene var delte også i det partiet. Stemmerettsspørsmålet var en kile som kunne komme til å splitte partiet. Likevel stilte venstrerepresentanten Viggo Ullmann seg i front for å legge fram forslaget om stemmerett for kvinner i 1886. Forslaget ble behandlet av Stortinget i 1890 og avvist.
Venstres noe lunkne holdning til å utvide stemmeretten til å gjelde alle menn, hadde i hovedsak to årsaker. Fra midten av 1890-tallet, da Arbeiderpartiet begynte å øke sin oppslutning, representerte alminnelig stemmerett for menn en trussel mot Venstres politiske stilling.
Det var en utbredt oppfatning i deler av Venstre at en utvidelse av stemmeretten ville spille gode kort i hendene på sosialistene, som dermed ville øke sin oppslutning på bekostning av Venstre. Andre krefter i partiet mente at å gi stemmerett til arbeiderklassens menn, ville dempe deres misnøye. Flere lokale grupper i Venstre presset på for å sette stemmerettsspørsmålet på dagsorden, men frykten for en oppsplitting av partiet gjorde at man lenge unnlot å ta saken opp til behandling.
Arbeiderpartiet vokser
Allmenn stemmerett for menn ble til slutt satt på Venstres program i 1891. Hensikten var å komme arbeidebevegelsens menn i møte. Men tendensen på slutten av 1880-årene beveget seg vekk fra den gamle Venstre-Høyre-delingen i norsk politikk og i retning av et flerpartisystem. Splittelsen i Venstre ga seg utslag i avskallinger mot et politisk sentrum (Moderate Venstre) og til venstre (Arbeiderpartiet).
Arbeidepartiet hadde alminnelig stemmerett som en av sine viktigste saker, men fram til 1898 var de fleste av deres velgergrupper utelukket fra å stemme. Arbeiderpartiet stilte lister til valg i mange år før de omsider fikk representanter valgt inn på Stortinget. De første fire representantene fra Arbeiderpartiet ble valgt inn i 1903.
