Camilla Collett (født Wergeland) 1813-1895

Collett var en stor inspirasjonskilde for den tidlige kvinnebevegelsen. Mot slutten av sitt liv argumenterte hun også for stemmerettssaken i flere artikler.

Camilla Collett

Camilla Collett, født Wergerland, oljemaleri fra 1839 av Johan Gørbitz / Oslo Museum

Camilla Wergeland (senere: Camilla Collett) ble født i 1813, nøyaktig 100 år før norske kvinner fikk stemmerett på samme grunnlag som menn. Hun var forfatter og samfunnsdebattant i en tid hvor kvinner helst ikke skulle være noen av delene.

Camilla Collett var 41 år og enke da hennes første bok kom ut, men hun hadde skrevet hele livet. Ugifte kvinner fra borgerskapet hadde lite å ta seg til utover å brodere, lese og vente på å bli gift, og Collett skrev utførlige dagbøker og brev. I ungdommen var særlig brevvekslingen med venninnen Emilie Diriks viktig.

Den unge Camilla betrodde seg til Diriks om sin hemmelige ungdomsforelskelse i dikteren Johan Sebastian Welhaven. I tillegg diskuterte de to manglene på utfoldelsesmuligheter i livet sitt.De skrev om litteratur de leste, særlig om hvordan kvinner ble framstilt.

Feministisk oppvåkning

Camillas far og bror, Nikolai og Henrik Wergeland, lå i politisk strid med Welhaven, men selv sto hun på Welhavens side. Som kvinne kunne hun ikke hevde sine meninger offentlig. Om «jeg var Faders Søn og ikke Datter, da vilde jeg skrive for Dæmringen, ja jeg ønsket at jeg var det, skjønt Fader beder vel Gud bevare sig blot af den Grund,» skrev den unge Camilla et i brev i 1835. (Med dette mener hun at hun ville ha skrevet positivt om Welhavens bok Norges Dæmring i avisen Den Constitutionelle.)

Etter en periode med sykdom og kjærlighetssorg, skrev hun en selvbiografisk tekstsamling der hun analyserte sine følelser for Welhaven. Hun flettet disse sammen med dagboksnotater og brev. Denne tekstsamlingen, Optegnelser fra ungdomsaarene (bind 1. av samlingen Dagbøker og breve, 5 bind), ble utgitt som bok i 1926, lenge etter Camilla Colletts død.

Denne skrivingen førte til hennes feministiske oppvåkning. Hun konkluderte med at kvinnens kjærlighetsevne er større enn mannens, og at kvinner må gjøres bevisste på den offervilligheten som følger med kjærligheten de føler.

Ekteskap og “Strikkeøisbetraktninger”

I 1839 forlovet Camilla seg i hemmelighet med juristen Peter Jonas Collett. Det tok to år før de endelig kunne gifte seg, en periode han brukte på en dannelsesreise i Europa mens hun ventet på ham – og utvekslet brev med forloveden for at de skulle bli bedre kjent.

Ekteskapet ga Camilla Collett en posisjon og muligheter hun manglet som ugift. Etter at hun hadde giftet seg, kunne hun omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ektemannen skrev i den politiske dagsavisen Den Constitutionelle, og de to samarbeidet antakelig om mange av tekstene som ble publisert under hans navn.

I 1843 kom essayet «Nogle Strikketøisbetragninger». Forfatteren var anonym, men det var Camilla Collett som hadde skrevet det, denne gangen uten å samarbeide med ektemannen. Her anklager hun i sarkastisk ordelag menn for å svikte kvinnene. Menn har tilgang på langt mer utdannelse og erfaring enn kvinner, og da burde de også dele sine kunnskaper med kvinnene. Men det gjør de ikke, skrev Collett.

«Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.»

I 1851 døde Peter Jonas, og Camilla satt igjen med fire små sønner, en liten enkepensjon og tapt status. Forventningen var at hun skulle flytte inn hos en av mannens brødre og leve et tilbaketrukket liv, men hun gjorde opprør mot denne konvensjonen. Hun kunne ikke godta svogrenes kvinnesyn, og orket ikke gi opp friheten sin ved å bo hos noen av dem. I stedet plasserte hun to av sønnene hos hver sin onkel, og tok de to andre guttene med seg til København. Etter dette levde Camilla Collett store deler av livet på reisefot.

I 1854 ga hun ut romanen Amtmandens Døttre, som forteller kjærlighetshistorien mellom den unge kvinnen Sophie, og henne huslærer Georg Cold. Med det ble Camilla Collett sikret en plass i litteraturhistorien. Romanen ble utgitt anonymt, men mange visste hvem forfatteren var.

Boka var Norges første tendensroman, det vil si en roman som tar opp sosiale problemer i samtiden. Den var også spesiell fordi den tok opp et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle.

Colletts budskap var at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Hun kalte selv romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.»

Det neste Collett ga ut, var Fortællinger, en samling fortellinger som var inspirert av folkeeventyr. Også her var det kvinners livssituasjon som ble diskutert, denne gangen i ulike samfunnsklasser. Hun viser hvordan menn styrer kvinners skjebne både i overklassen og i arbeiderklassen.

Brukte sitt eget liv

«Jeg havde engang en Veninde, som var det beskedneste Menneske, jeg har kjendt. Hun gikk egentlig ud af Verden af lutter Beskedenhed.» Det skrev Collett i selvbiografien I de lange Nætter.

Beskjedenhet var en dyd for kvinner på 1800-tallet. Collett brøt med denne normen da hun ble forfatter, og enda mer ved at hun skrev sin egen historie. Hun hadde som mål at kvinner skulle bli sitt menneskeverd bevisst, og da måtte hun også insistere på at kvinners, og dermed hennes egen, historie er interessant nok til å bli lest.

De siste årene av sitt liv skrev Collett hovedsakelig essays. Her kunne hun utdype sitt syn på kvinnesaken i klartekst.

Et eksempel er «Om Kvinden og hendes stilling», som ble utgitt i boka Sidste Blade 2den Række, i 1872. Collett hevdet her at fordi kvinner nektes utdannelse, lærer de ikke å kjenne seg selv, og blir falske. Hun ga svar til dem som mente at frigjorte kvinner vil bli som menn: Kvinner vil fortsette å være kvinner, men hvis de blir gitt en oppdragelse hvor de får bruke sine evner, vil den naturlige kvinneligheten komme fram, og de blir ekte.

Kritikk

Camilla Collett

“Om hundrede år er alting glemt, det er en gammel velkjent sats. Men om hundrede år vil Camilla Colletts navn alene ikke være glemt, men tvert om hædret og levende hos det norske folk, og hun vil være af dem, det med stolthed vil kalle sine […]”
Fra Amalie Skrams anonyme anmeldelse av Camilla Collets Mot strømmen i Amtstidene, 1879. De to forfatterne møttes senere i København og ble gode venner.

På bildet: Camilla Collett 80 år gammel. Xylografi etter fotografi tatt av sønnen Robert Collett i 1893 / Nasjonalbiblioteket

Etter at hun ble enke hadde Camilla Collett gjort skrivingen til sitt levebrød, men først i 1873, med Sidste Blade 4de og 5te Række, publiserte hun under eget navn. Avsløringen kom knapt som noen overraskelse for leserne, men å skrive under eget navn var et brudd med konvensjonen for kvinnelige forfattere.

Hun møtte mye kritikk – for at hun forlot sønnene sine, for at hun ikke unnskyldte at hun som kvinne dristet seg til å skrive, og for at hun brukte personlige erfaringer i det hun skrev. Men Camilla Collett mente at en forfatter må si sannheten, selv når den er ubehagelig og skaffer en fiender.

I 1879 ga Camilla Collett ut essaysamlingen Mot strømmen. Her skrev hun om temaer som prostitusjon, enkers kår og dyrenes sak. Hun skrev også om usunne damemoter, husmortilværelsen, ball og lettsindige forlovelser. Et gjennomgangstema i boka er at menn har et nedlatende syn på kvinner, og at kvinnene selv har for lav selvfølelse og for lite selvrespekt.

Indre frigjøring

Collett så det ikke som sin oppgave å drive organisasjonsarbeid eller kjempe for ytre reformer. Det viktigste for henne var den indre frigjøringen – det vil si å gi kvinner mulighet til selvutvikling og til å erkjenne sin verdi. Dette kunne bare skje om de fikk den samme tilgangen til kunnskap som menn hadde, mente hun.

Spesielt ønsket hun likevel å frigjøre kvinners følelser. Hennes mening var at så lenge kvinner ble opplært til å undertrykke følelsene sine og ikke fikk velge hvem de ville gifte seg med, var det tilfeldigheter som avgjorde hvorvidt ekteskap ble lykkelige eller ikke.

Collett så på det som sin oppgave å analysere kvinnens plass i samfunnet, og den betydning som manglende respekt fikk på kvinners forståelse av sitt eget verd.

Inspirasjonskilde for kvinnebevegelsen

Camilla Collett spilte en viktig rolle som inspirasjonskilde i den borgerlige kvinnebevegelsens aller første fase. Da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, ble hun utnevnt til æresmedlem, selv om hun selv ikke ønsket å delta aktivt i foreningen. Hun følte seg uskikket til den slags arbeid, og hevdet i tillegg at hun var blitt for gammel og hadde gjort sitt.

Senere skrev hun likevel flere artikler der hun argumenterte for kvinnelig stemmerett, og hun gjenopptok sin tidligere kamp mot religiøs antifeminisme. Hun slo fast at kvinner og menn var likeverdige, også ifølge religionen. En av hjertesakene hennes var å forandre ekteskapsritualet slik at bruden skulle slippe å love å adlyde brudgommen. Hun ønsket også å fjerne sitatet fra Paulus brev til efeserne[1] fra ritualet: «I Kvinder være eders Mænd underdanige!»[2].

Collett slo også skarpt tilbake påstander om at kvinner skulle være for svake, sarte og bluferdige til å fungere i visse yrker, som for eksempel legeyrket. Hun minnet sarkastisk om at jordmødre og sykepleiere allerede mestret arbeid med tilsvarende påkjenninger uten at det satte deres såkalte “sarte kvinnelighet” på for “slemme prøver”. Hun hevdet dessuten at kvinner hadde særegne evner som gjorde dem spesielt egnet til legeyrket, og var opprørt over at de skulle nektes tilgang til dette embetet.


Kilder

Baugstø, Line (2013). Camilla Collett: født Wergeland. Oslo: Cappelen Damm.

Møller Jensen, Elisabeth (1987). Emancipation som lidenskab: Camilla Collett i liv og værk: en læsning i «Amtmandens Døttre». Charlottenlund: Rosinante.

Steen, Ellisiv (1985). Camilla Collett: om seg selv. Oslo: Den norske bokklubben.

Ørjasæter, Kristin (2003). Camilla: Norges første feminist. Oslo: Cappelen.


Lesetips

Litteratur:

Collett, Camilla (2006 [1854-55]). Amtmannens døtre. Vigmostad & Bjørke.

Dahl, Niels Fredrik (2009): Herre. Oslo: Oktober.

Midbøe, Hans L. (1987): Camilla. Oslo: Aschehoug.

Steinfeld, Torill (1996): Den unge Camilla Collett: et kvinnehjertes historie. Oslo: Gyldendal.

Nettsteder:

Dokumentasjonsprosjektet – Camilla Colletts tekster.

Fortellinger om henne – Sofies historie.

Store norske leksikon: Utdypningsartikkel.

Wergeland 2008: Camilla Collett (1813–95) – kvinnesakspioner.

KILDEN-artikkel - Eldre, skarpere og morsommere.

KILDEN-artikkel - Camilla – Norges første feminist.




Noter

[1] Fra Det nye testamentet i Bibelen.

[2] I moderne oversettelse: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv.» (Ef. 5,22)