Fernanda Nissen (1862-1920)

Anna Bugge-Wicksell

Fernanda Nissen (1862-1920).
Ukjent fotograf (signert, men vanskelig å tyde) / Nasjonalbiblioteket.

Er kvinner for følelsesstyrte til å drive politikk? «Forbannet sludder!» sa Fernanda Nissen.

Petra Gregorine Fernanda Thomesen (senere Fernanda Nissen) ble født som yngste barn i en søskenflokk på ni i Kragerø i 1862. I hjemmet lærte hun å sette pris på litteratur og teater, og disse interessene skulle følge henne gjennom livet.

Da Fernanda var i tenårene, fikk faren, som var skipsreder, økonomiske problemer. Han skjønte at Fernanda måtte ha muligheten til å forsørge seg selv. Hun ble sendt til en pikeskole, og deretter på guvernantekurs. Her ble hun kjent med blant annet Cecilie Thoresen og Anna Bugge, som begge skulle bli sentrale i kampen for kvinners rettigheter.

Giftet seg borgerlig

Fernanda rakk ikke å få bruk for guvernanteutdannelsen, for allerede som nittenåring giftet hun seg med den fjorten år eldre Lars Holst. Siden de begge var politisk radikale, det vil si venstrefolk, giftet de seg borgerlig.

1884 ble Fernanda Holst medlem i diskusjonsforeningen Skuld, som på mange måter var forløperen for Norsk Kvinnesaksforening. Året etter ble Norsk Kvinnesaksforening dannet, og avisene trykket en høytidelig innbydelse om å melde seg inn. Både Fernanda og Lars Holst var blant de 171 kjente personene som undertegnet innbydelsen.

Lars Holst var redaktør for Dagbladet, hovedorganet for partiet Venstre. Etter hvert begynte også Fernanda Holst å skrive for Dagbladet, og ekteparets hjem på Bygdøy ble et møtested for ledende venstremenn. Paret fikk to barn, Gunvor og Helge.

Fyrstikkarbeiderskene streiker

I 1889 gikk 455 kvinner ved Bryns og Grønvolds fyrstikkfabrikker til streik. Dette var en historisk begivenhet, fordi det var første gang kvinner gikk til streik i Norge. Arbeidet på fyrstikkfabrikken var dårlig betalt og dessuten svært helseskadelig, og arbeiderskene fikk stor støtte i alle lag av samfunnet.

Streiken førte til store omveltinger i Fernanda Holsts liv. Hun hørte Bjørnstjerne Bjørnson tale om saken og kjente seg vekket til kamp. «Sosialismens navn nevntes ikke – men den lå i luften som en lykke – et krav, en hellig, herlig plikt,»[1] skrev hun senere.

Fernanda Holst ble leder av den nydannede Kvindelige Fyrstikarbeiderskers Forening, og hun meldte seg inn i Det norske Arbeiderparti. 1. mai 1890 gikk hun sammen med legen Oscar Nissen i spissen for arbeidernes demonstrasjonstog – «vandalenes tog», som avisene kalte det. I toget hadde hun på seg en himmelblå kjole som vekket oppsikt. Den hadde hun valgt nettopp fordi hun ikke ville skjule seg. Skjellsordene haglet fra tilskuere som var sjokkerte over borgerfruens oppførsel.

Skilsmisse og utestengning

Kort etter fulgte en enda større skandale: Fernanda Holst ville skilles for å gifte seg med mannen hun gikk sammen med i toget. Også Oscar Nissen var gift fra før, og tre vonde år med separasjon fra ektefellene og utestengning fra det gode borgerskap fulgte. Omsider ble skilsmisse innvilget, og Fernanda og Oscar kunne gifte seg. Han ønsket kirkebryllup, men de måtte reise til Sverige for å finne en prest som ville vie dem.

«Og da vi etter den turen kom hjem, forsto vi jo at vi plutselig var blitt helt andre mennesker, utmerkede karakterer, som det ikke var noe i veien for å være sammen med – selv ikke av dem som hadde forkastet oss,»[2] kunne Fernanda Nissen fastslå da de vel var gift.

De to ble altså igjen invitert inn til det gode borgerskap, men Fernanda Nissen hadde ikke lenger noen rettigheter til sine to barn. Da datteren døde i femtenårsalderen, la adskillelsen byrde til sorgen.

Menneskerett, ikke kvinnerett

Fernanda og Oscar Nissen fikk ikke barn sammen, men de hadde en felles interesse for sosialt arbeid og politikk. Også legen gikk over fra Venstre til Arbeiderpartiet i forbindelse med Fyrstikkarbeiderstreiken. I 1894 ble han redaktør for arbeideravisen Socialdemokraten, og Fernanda ble skribent og teateranmelder i denne.

Senere ble hun redaktør for tidsskriftet «Kvinden», (senere «Arbeiderkvinnen»), som ble gitt ut av Arbeiderpartiets kvinneforbund. Hun mente riktignok at bladet burde være unødvendig – det var menneskerett, ikke kvinnerett, man krevde.

«Arbeiderklassens kvinder har det endnu ikke saa godt at de har faat videre tid til at tænke paa eller sætte sig ind i den uret, de lider som kjøn betragtet. --- I sine tyngste krav staar de i fællesskab med mændene. ---» (Fernanda Nissen i Socialdemokraten 14. mai 1901).

Blomster og hurrarop

Arbeiderpartiet mente at man først måtte få allmenn stemmerett for menn, før man kunne jobbe for stemmerett for kvinner. Kvinnesak, og kampen for kvinners stemmerett, ble fra sosialdemokratisk hold ansett for å først og fremst tale de borgerlige kvinnenes sak. De få aktive kvinnene i partiet, inkludert Nissen, støttet opp om dette.

Men da kravet om allmenn stemmerett for menn ble innfridd i 1898, var tiden kommet. I 1899 innbød Arbeiderpartiets Kvinneforening en del kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai. Ikke alle de borgerlige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner». De ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan.

Bredt engasjement

Fernanda Nissens engasjement var bredt: Hun var opptatt av arbeidernes kår, barns rettigheter, innsatte i fengsler, jenters utdanning, kvinnelig stemmerett, teater- og kulturtilbud og tilgang på fri natur også for arbeiderklassen. Hun satt i bystyret i Kristiania fra 1905, og hun var den ene av Norges to første filmsensorer.

Nissen hadde et særlig blikk for kvinners stilling i alt hun engasjerte seg i. Når hun for eksempel engasjerte seg for at bibliotekene måtte være tilgjengelige og gratis for arbeiderklassen, la hun også merke til at det var langt flere gutter enn jenter på lesesalene. Hun oppfordret da mødre til å la jentene slippe alt husarbeidet de ble pålagt, så de kunne drive fornøyelige, oppbyggelige aktiviteter på samme måte som sine brødre.

Oscar Nissen var tjue år eldre enn sin kone, og i 1911 ble Fernanda Nissen enke. Hun fortsatte arbeidet, selv om hun etter hvert var plaget av sykdom. Blant annet ble hun fast representant i bystyret i Kristiania i 1911, etter at hun hadde sittet som vara fra 1905-1910.

Få kvinner på Stortinget

Etter Stortingsvalget i 1912, hvor kvinner hadde begrenset stemmerett, var aktivisten Fernanda Nissen litt skuffet – hennes kjære Arbeiderparti hadde ikke én eneste kvinne blant sine 23 nyvalgte stortingsrepresentanter. Hun trøstet seg med at dette ville gå bedre ved neste valg, da ville nok minst 20 prosent av representantene være kvinner. Deretter vil det bare øke på med nye generasjoner kvinner, som i motsetning til hennes generasjon vil være oppdratt til å delta i det offentlige livet, spådde Nissen.

Så fort gikk det ikke. Det skulle gå over 60 år før Stortinget oppnådde 20 prosent kvinnerepresentasjon. En slik sendrektighet ville nok ha skuffet den engasjerte Nissen, som i sin levetid fikk se kvinner gå fra å være umyndige (ugifte kvinner over 25 ble etter loven myndige i 1863, gifte kvinner i 1888), til å få stemmerett på samme grunnlag som menn i 1913.

Men ved valget i 1916 fikk Fernanda Nissen flest stemmer av alle bystyrerepresentanter i Kristiania.

Kvinners perspektiv verdifullt

Selv om Nissen var skuffet over mangelen på kvinnerepresentasjon etter at stemmeretten var et faktum, fant hun det lett å forsvare fra et partistandpunkt. Mennene i Arbeiderpartiet er jo dyktige og øvede, kvinner må bevise at de også duger før de blir valgt, påpekte hun. Men til dem som mente at kvinner ikke egner seg i politikken fordi de vil la hjertet råde over forstanden, svarte hun at det er noe «forbannet sludder».

«Kvinner som får sanne opplysninger om livsforholdene må bli mer eller mindre sosialister i sin tankegang. – Og den kvinne som forstår samfunnslivet, forstår hvilken nøye sammenheng det er mellom hennes lille hjems trivsel og det store samfunns trivsel, hun arbeider med mer glede og hennes evner skjerpes.»[3]

Hjem og barn var selvsagt kvinners viktigste oppgave, mente hun, men siden politikk griper inn i dagliglivet, bør kvinner absolutt hevde sin mening. Nissen stilte seg i opposisjon til den liberale kvinnesaken, og gikk inn for det som i ettertid har fått navnet forskjellsfeminisme. Hun mente at kvinnerepresentasjon ikke bare handlet om rettferdighet, men om at kvinner hadde noe nytt og verdifullt å tilføre, noe som var annerledes enn det menn bidro med.

Verdenskrigen 1914-18 gjorde dypt inntrykk på Fernanda Nissen, og hun skrev:

«De som har makten og begynner en krig, skal behandles som mordere og forbrytere.»[4]

I 1920 la hun ut på en reise for å oppleve etterkrigstidens Tyskland og kommunismen. Men hun fikk lungebetennelse, og påskeaften 1920 døde hun, med lydene fra den tyske borgerkrigen utenfor sykehusvinduet.


Kilder

Ring, B. (1956 [1921]). Mennesket Fernanda Nissen. Oslo: Fram.

Skjønsberg, K. (1978). Fernanda Nissen. Oslo: Tiden.


Lesetips

Store norske leksikon: Utdypningsartikkel om Fernanda Nissen

Morgenbladet: I godt selskap, utenfor det gode selskap

Se video om Fernanda Nissen hos NRK Skole: Fire stemmer - Fernanda Nissen

Om fyrstikkarbeiderstreiken: Til streik - kvinner i fagbevegelsen og Å jobbe på Fyrstikken

Startskudd: Arbeiderkvinnene og stemmeretten



Noter

[1] «Socialismens navn nævntes ikke – men den laa i luften som en lykke – et krav, en hellig, herlig pligt.»

[2] «Og da vi efter den tur kom hjem, forstod vi jo at vi pludselig var blit helt andre mennesker, udmerkede karakterer, som der ikke var noget iveien for at være sammen med – selv ikke av dem som hadde forkastet os.»

[3] «Kvinder som faar sande oplysninger om livsforholdene maa bli mere eller mindre sosialister i sin tankegang. --- Og den kvinde som forstaar samfundslivet, forstaar hvilken nøie sammenhæng der er mellem hendes lille hjems trivsel og det store samfunds trivsel, hun arbeider med mer glæde og hendes evner skjærpes.»

[4] «De som har magten og begynder en krig skal behandles som mordere og forbrydere.»