Fredrikke Marie Qvam (1843-1938)

«Alle tråder løper sammen hos fru Qvam», ble det sagt om Fredrikke Qvam. Hun var en drivende kraft i kvinnebevegelsen og en usedvanlig dyktig organisator Qvam gjorde også en solid innsats mot kvinnehandel.

Fredrikke Marie Gram (senere gift Qvam) vokste opp på By gård i Nord-Trøndelag. Hos familien Gram ble det lagt vekt på å gi jentene like god utdanning som guttene, noe som ikke var alminnelig i Norge på den tiden.

I Fredrikkes hjem ble det diskutert mye politikk. Gården mottok mange gjester, og disse brakte familien impulser og ideer utenfra. Både i familien og omgangskretsen var det mange sterke og dyktige kvinner, som ifølge henne selv, «sto ved siden av, ja for det meste over mennene»[1] i kunnskaper og arbeidskraft.

Det stimulerende oppvekstmiljøet gjorde at hun ble voksen før hun forsto hvilke store hindringer «som lå i veien for kvinnens arbeidslyst og ærgjerrighet»[2] i det norske samfunnet.

Våren 1857, da hun var fjorten år, fikk Fredrikke og den to år yngre søsteren, Ingeborg Henrikke, ny huslærer. Han het (Ole) Anton Qvam og var 23 år.

Hemmelig kjærlighet

Det utviklet seg raskt et kjærlighetsforhold mellom Anton og Fredrikke. Men forholdet måtte holdes hemmelig. Dette var ikke bare på grunn av hennes unge alder og fordi Qvam var læreren hennes, men også fordi han kom fra fattigere kår enn datteren på By gård.

Fredrikkes far døde da hun var femten. I 1860 reiste Anton Qvam til Kristiania for å studere jus, og forholdet måtte fortsette gjennom hemmelig brevveksling. Sent samme år dro den sytten år gamle Fredrikke til Trondheim for å motta konfirmasjonsundervisning. Der bodde hun hos en tante, som raskt ble innviet i den hemmelige romansen og som hjalp til med brevvekslingen mellom kjæresteparet.

Den unge Fredrikke Gram hadde både evner til, og et sterkt ønske om, å ta artium og studere videre ved universitetet. Disse drømmene ble aldri oppfylt, for både examen artium og universitetsstudier var stengt for kvinner helt til 1882, da Cecilie Thoresen ble den første kvinnen som tok artium.

Norskhetens sak

Både Fredrikke og Anton engasjerte seg på denne tiden sterkt for norskdomssaken og målsaken. «All min tanke handler om deg og Norskheten,»[3] skrev Fredrikke til kjæresten mens hun gikk til konfirmasjonsundervisning. Hun var en stor beundrer av landsmålet, selv om hun for det meste skrev på dansk. I ett av brevene til Anton foreslo hun idealistisk at de skulle skrinlegge ekteskapsplanene og i stedet ofte seg for «Norskhedens Sag». Det ble imidlertid med tanken.

Forlovelsen ble offentliggjort i 1863, og våren 1865 giftet Anton og Fredrikke seg. De første åtte årene av ekteskapet bodde ekteparet i hennes barndomshjem på By og hjalp Fredrikkes mor, som var enke, med driften av gården.

I 1873 flyttet ekteparet Qvam til Gjævran, men allerede kort etter nyttår 1874 reiste Anton Qvam til Kristiania for å være stortingsmann. I mye av tiden som var Fredrikke mye alene på gården. Når det var praktisk mulig, reiste hun og barna til hovedstaden for å være sammen med Anton.

Stort ansvar, men umyndig

På grunn av ektemannens arbeid, måtte Fredrikke Qvam raskt ta hovedansvaret for gårdsdriften alene. Kanskje var det gjennom dette arbeidet, som hun slett ikke likte eller følte seg spesielt egnet til, at hun opparbeidet noe av det store organiseringstalentet som hun siden skulle bruke i kvinnesaksarbeidet.

På denne tiden var gifte kvinner umyndige, og ingen kvinner hadde stemmerett. Mens mannen kastet seg inn i politikken, måtte Fredrikke nøye seg med å lese aviser innimellom alt arbeidet som ansvaret for gården, tjenerne og småbarn krevde av henne. På kveldene hendte det også at hun kunne få tid til å lese litt.

Når Anton Qvam var hjemme, tok han henne med på råd. I brevene de skrev til hverandre diskuterte de også ofte politikk. Etter hvert fikk hun inngående kjennskap til de politiske begivenhetene, og hun dannet seg egne, selvstendige meninger.

Stemmerett og likestilling

Fredrikke Qvam hadde sterke meninger om mange politiske saker, og hun sa klart ifra når hun var uenig med ektemannen eller misfornøyd med noe han hadde sagt eller gjort. Ekteparet hadde også en avtale om at Anton ikke skulle publisere politiske innlegg i avisene uten at Fredrikkes først hadde lest godkjent dem.

«Du sa du ville tale for stemmerettsaken, men jeg ser intet til det,[4]» bebreidet Fredrikke ektemannen i 1875. Først nesten ti år senere ble stemmerettskampen for kvinner organisert i Kristiania. Da var Fredrikke Qvam med.

Anton støttet Fredrikke i hennes politiske engasjement og fremmet hennes synspunkter i offentlige fora. Han var selv opptatt av kvinnesaken, og arbeidet for kvinners rettigheter. Fredrikke Qvam hevdet at ektemannen var den første som offentlig reiste kravet om stemmerett for kvinner i 1869. Dette skjedde på et politisk møte i Steinkjer.

Ulykke å være født kvinne

Hjemme på Gjævran opplevde Fredrikke Qvam frustrasjon over å ikke kunne bruke sine evner for «folk og fedreland». Hun syntes at det ble gjort lite som monnet av de politikerne som var enige om at kvinner burde ha stemmerett. «Akk ja, det er en ulykke å være født kvinne, det presser seg atter og atter ut av mitt forpinte hjerte!»[5] skrev hun i et brev til ektemannen i februar 1883.

Da Fredrikke Qvam kom til Kristiania høsten 1884, ble både hun og datteren Louise Qvam med i Norsk Kvinnesaksforening. Foreningen var åpen for menn, og også ektemannen og ca. ti andre stortingsmenn fra Venstre var medlemmer.

Fredrikke Qvam ble tidlig medlem av Kvinnestemmerettsforeningen som ble startet i 1885. I 1890 var hun en av de 20 kvinnene som hadde ansvaret for å samle inn underskrifter for kravet om stemmerett for kvinner da dette omsider skulle behandles i Stortinget. Tilsammen samlet Kvinnestemmerettsforeningen inn 4533 underskrifter.

Fredrikke Marie Qvam ble etter hvert den drivende kraften og administratoren i flere av de store kvinneorganisasjonene. Hun var Norske Kvinners Sanitetsforenings første leder fra 1896. Hun har siden fortalt at hun ble så fortvilet over det store ansvaret da hun fikk vervet at hun lå og gråt hele natta etterpå. Ektemannen overtalte henne til å i alle fall forsøke ett år før hun eventuelt ga seg. Fredrikke Qvam forsøkte – og ble værende i vervet i 37 år. Hun gikk først av som formann da hun var 90 år gammel.

«Korridorenes dronning»

I 1898 ble hun valgt til leder for Landskvinnestemmerettsforeningen, som hun hadde vært med å stifte, og året etter for Norsk Kvinnesaksforening. På dette tidspunktet var hun leder av tre store kvinneorganisasjoner samtidig. For å bygge opp organisasjonene holdt hun mange foredrag, og hun var i tillegg en mester i å bruke de kontaktene hun hadde fra organisasjonsarbeidet. Det var i stor grad mange av de samme personene som var medlem i de forskjellige kvinneorganisasjonene.

Fredrikke Qvam hadde gode kontakter gjennom ektemannens arbeid i politikken. Hun fulgte ofte Stortingets debatter fra galleriet. Etterpå oppsøkte hun gjerne politikerne for å legge frem sine synspunkter. Hennes politiske engasjement på Stortinget ga henne tilnavnet «korridorenes dronning». Ektemannen var justisminister i to perioder på 1890-tallet og ble norsk statsminister i Stockholm i 1902. Selv tok hun på seg plikter som statsministerfrue samtidig ved siden av alt organisasjonsarbeidet.

«Alle tråder løper sammen hos fru Qvam», ble det sagt. Selv da hun bodde i Stockholm fungerte hun som leder per brev. Dersom noen kritiserte lederstilen hennes, truet hun med å gå av.

Fredrikke Qvam utøvde stor autoritet, og lite ble overlatt til de andre styremedlemmene der hun hadde ledelsen. Hovedgrunnen til at hun kunne lede med så stor myndighet, var nok at det på den tiden var få andre kvinner som hadde tilsvarende organisasjonserfaring. Hennes sterke stilling i organisasjonen ble kritisert av nestlederen fordi hun passet så godt på ”formandsmyndigheten”.

Fredrikke Qvam var også aktiv i Norske Kvinners Nasjonalråd helt fra starten i 1904. Dette året ble Anton Qvam alvorlig syk og døde hjemme på Gjævran tidlig i juli.

Bekjempelse av hvit slavehandel

Fredrikke Qvam var svært engasjert i arbeidet for helseopplysning gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening. Drivkraften bak hennes engasjement var trolig egne sorger. Hun hadde mistet to små barn, og en sønn døde av tuberkulose da han var 20 år. Bare ett av de fem barna til Anton og Fredrikke Qvam overlevde foreldrene. Hun skal ha uttalt at «jeg vil gjøre mitt for at andre mødre ikke skal oppleve det jeg har opplevd».

Fru Qvam ble også den første formannen for Nasjonalkomiteen til bekjempelse av den hvite slavehandel (Nationalkomiteen til Bekjæmpele af den hvite Slavehandel) i 1905. Bakgrunnen var at det vi i dag kaller «sex trafficking», eller kvinnehandel, var et stort problem i Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Fattige norske kvinner risikerte å bli kidnappet eller lurt inn i sexarbeid ved bordeller mot sin vilje. Spesielt unge kvinner og jenter som reiste alene til Amerika som passasjerer på tredje klasse på begynnelsen av 1900-tallet var utsatt. De risikerte å bli solgt og voldtatt allerede på båten. Også unge kvinner som svarte på annonser om husposter i andre europeiske land risikerte å ende opp som slaver på bordeller.

Qvams og nasjonalkomiteens arbeid besto blant annet i å sjekke om utenlandske tilbud om jobb eller huspost i utlandet var reelle. Det var mange unge kvinner som ble reddet fra overgrep og slaveri gjennom komiteens undersøkelser. I tillegg sørget komiteen for at forholdene på amerikabåtene ble tryggere for kvinner. Noen båter ansatte for eksempel en oldfrue på hvert skip, som skulle passe på unge jenter og kvinner som reiste alene. Qvam reiste også rundt og drev opplysningsarbeid om problemet.

Vellykket kampanje

Fredrikke Qvam var sentral i arbeidet om å samle inn kvinnenes underskrifter til støtte for oppløsning av unionen med Sverige i 1905. I utgangspunktet var hun og flere andre skeptiske til om aksjonen ville lykkes, men etter at lokale underskriftskampanjer var blitt startet på impuls rundt om i landet kastet Fredrikke Qvam seg inn i arbeidet med alt sitt organisasjonstalent sammen med Landskvinnestemmerettsforeningen og Norske Kvinners Sanitetsforening, der hun var leder. Til sammen ble det levert nesten 300 000 underskrifter fra kvinnene, og den vellykkede kampanjen styrket stemmerettsforkjempernes sak i folkeopinionen.

Fredrikke Qvam fortsatte arbeidet for kvinners rettigheter også etter at stemmerettskampen ble vunnet i 1913.

I 1911 fikk hun kong Haakons VIIs fortjenestemedalje i gull og i 1915 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for allmennyttig virksomhet.

Fredrikke Qvam døde 10. september 1938.

Tekst: Åse Camilla Skaarer og Ingrid Wreden Kåss

. .

---

Noter

[1] «stod ved Siden af, ja for det meste over Mændene.»

[2] «der laa i Veien for Kvindens Arbeidslyst og Ærgjerrighed.»

[3] «Al min Tanke dreier sig om dig og Norskheden.»

[4] Du sagde du ville tale Stemmeretssagen, men jeg ser Intet dertil

[5] Akk ja det er en Ulykke at være født Kvinde, det presser sig atter og atter ud af mit forpinte Hjerte!

---