Gina Krog - en høvding i kvinnekampen

Den 20. juni 1997 var det 150 år siden kvinnesakspioneren og stemmerettsforkjemperen Gina Krog ble født. Hun var med på å organisere den norske kvinnesaksbevegelsen og fikk også oppleve den store seieren – stemmerett for kvinner i 1913.

De som trådte frem i kvinnesakens oppmarsjtid i 1880-årene, stilte seg laglig til for hugg. Gina Krog var den mest sentrale aktør fra starten av den organiserte kvinnesaksbevegelsen, og hun arbeidet for kvinnesaken på heltid frem til sin død i 1916. Visst møtte hun motstand og harde angrep fra mange hold, men hennes dype overbevisning om at hun hadde en rettferdig sak, og den omfattende kunnskap hun la for dagen i skrift og tale om sakens historikk og fremdrift i internasjonal sammenheng, gjorde at hennes motstandere langt på vei ble fratatt de ellers så vanlige våpen: latterliggjøring, fortielse, utstøting.

En radikaler

Gina Krog stilte seg på den radikale fløyen etter amerikansk og engelsk mønster, og hevdet uavkortet prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn, i motsetning til den moderate grenen som la vekten på forbedring av kvinners økonomiske kår. Fra første stund krevde hun like rettigheter, også politiske. Hennes store kampsak ble dermed den mest omstridte av alle saker: stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. Og her var hun kompromissløs. Der andre kunne være innstilt på å slå av på kravene for å oppnå noe, en gevinst om aldri så liten, men i riktig retning, var hun aldri villig til å fire en tomme.

Det synes å ha vært noe steilt og utilnærmelig over den ranke, høyreiste skikkelsen. Hun hadde ikke mange nære venner, men de hun hadde, var henne urokkelig tro. Historikeren Wilhelm Keilhau beskrev henne som «en vakker statelig dame med rolige trekk og selvbevisst opptreden», og «Det var næsten ikke mulig å la være å nevne ordet ”representativ” når talen falt på Gina Krog». Hun var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen, noe som gjorde henne til ”tindebestiger”. Men hun gikk heller ikke av veien for et restaurantbesøk i godt lag med god mat og drikke. Økonomien tillot imidlertid sjelden den slags utskeielser.

Oppvekst og unge år

Gina Krog ble født 20. juni 1847 i Flakstad i Lofoten, der hennes far var sogneprest. Hun ble født et par måneder etter farens død, og moren flyttet, som vanlig var for enker, til mannens familie på Karmøy. Da Gina var åtte år, flyttet moren til Kristiania med de tre barna for å skaffe dem høvelig skolegang. En søster døde, broren Fredrik gikk på Latinskolen, Gina på pikeskole, ”Fru Autenrieths”. Hun begynte tidlig å undervise ved private pikeskoler, men hadde ingen formell utdannelse. Samtidig drev hun utstrakte selvstudier, særlig i språk og litteratur.

Gina Krog var født for tidlig til å kunne gjøre seg nytte av reformer som retten til å ta middelskoleeksamen (1879), avlegge examen artium (1882) og adgang til Universitetet (1884). Da Cecilie Thoresen fra Eidsvoll som den første omsider fikk avlegge examen artium, hadde Gina Krog en finger med i spillet sammen med venninnen Agnes Lie, som drev nabogården Vegamot. Eidsvoll ble et fristed for henne livet ut. «Vi tre stak hoderne sammen,» heter det i et sjeldent intervju hun ga i 1912. Cecilie giftet seg senere med Ginas bror, advokat Fredrik Krog, som støttet Gina økonomisk da hun oppga sin lærergjerning og gikk inn i det hun selv kalte "min kamptid”.

Kamptid

Kamptiden begynte da hun 33 år gammel satte ut på sin første utenlandstur til England. Der tok hun kontakt med den engelske stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies, under ledelse av Millicent Garrett Fawcett, og hadde et opphold ved Bedford College. Snart begynte hun å skrive i dagspressen, særlig i Dagbladet. Artiklene hadde talende titler som ”Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags”, "Det medicinske fakultet og kvindesagen”, "Kirkedepartementet og kvindens tarv”.

Gina Krog var primus motor i oppstartingen av hele fire organisasjoner: Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) og Norske Kvinners Nasjonalråd (1904). I tillegg var hun redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra da det første nummer utkom i 1887 og frem til sin død.

Stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening

Forholdene omkring stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening var lenge omgitt av uklarhet og myter. Den mest seiglivede myten var – og er – at ingen kvinne hadde selvtillit nok til å påta seg formannsvervet. Det faktum at en mann ble foreningens første formann, Hagbard E. Berner, stortingsrepresentant for Venstre og tidligere redaktør i Dagbladet, skapte og befestet myten. Gina Krog fikk høyest stemmetall som styremedlem, men Berner kom henne i forkjøpet ved å innkalle til stiftelsesmøte 28. juni, mens hun ville vente til høsten. Han hadde regien og presenterte et forslag til program med moderat profil og en formålsparagraf som ikke forpliktet foreningen til å arbeide for stemmerett.

Gina Krog hadde samme vår gått ut i Nyt Tidsskrift med en stort anlagt artikkel, ”Nogle ord om kvindesagens udvikling og nærmeste opgaver i vort land”, men bare første del av dobbeltartikkelen var gått i trykken. Neste del, der hun skisserte opp programmet, kunne ikke komme før etter ferien. Gina Krog appellerte til kvinnene om selv å ta ledelsen, og de burde så snart som mulig få inn forslag til Stortinget om «ikke alene kommunal, men også politisk stemmeret». Denne artikkelen alene – myndig i form og innhold – burde være nok til å sprenge myten om manglende selvtillit.

Kvinnestemmerettsforeningen

Berner gikk av som formann etter et års tid i protest mot at Gina Krog slapp til med sitt foredrag ”Stemmeret for kvinder” 27. november 1885. Møtet var åpent, men da hennes forslag ble satt under avstemning på medlemsmøtet noen dager senere og fikk overveldende flertall, forfulgte hun ikke seieren. I stedet stiftet hun i spissen for ti kvinner Kvinnestemmerettsforeningen (KSF). Gina Krog ble formann, Anna Rogstad nestformann. Menn skulle være utelukket fra medlemskap. Den politiske frigjøringen skulle være kvinners eget verk.

Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Venstre, hadde allerede lovet å fremme forslag til grunnlovsendring for neste storting. ”Frøken Krogs Grundlovsforslag”, som Berner ironisk kalte det i kampens hete. Gina Krog hadde nådd sitt første mål: Stemmerett for kvinner var kommet på den politiske dagsordenen, og ble der – til seieren var vunnet i 1913.

Landskvinnestemmerettsforeningen

Bakgrunnen for stiftelsen av Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i 1898 var en ny splittelse, denne gang i KSF. En opposisjon mot Gina Krogs konsekvente likestillingslinje anført av Anna Rogstad fikk flertall for å gå til Stortinget med det Gina Krog kalte et prutningsforslag. Opposisjonen fikk også strøket den viktige formuleringen i formålsparagrafen: på samme betingelser som for menn. Gina Krog gikk av som formann, etter 12 år. Offisielt het det at hun fraba seg gjenvalg: i realiteten ble hun kastet. Alle visste at hun ikke kunne gå med på det hun kalte avslagstaktikk og opportunistisk signalforandring.

Gina Krog avslo å stille som formann i den nye foreningen, og fikk overtalt Fredrikke Qvam til å påta seg vervet. Selv ville hun som redaktør av Nylænde sette alt inn på å forklare årsaken til splittelsen, agitere for tilslutning til LKSF og gjøre den landsomfattende som navnet tilsa. Det lyktes også. Det var LKSFs apparat – med 40 lokalforeninger spredt ut over landet, som ble tatt i bruk i 1905 da lister med 278 298 underskrifter for unionsoppløsning kunne overleveres Stortinget – en manifestasjon som også kunne oppfattes som en kjempepetisjon for stemmerett.

Internasjonalt arbeid

LKSF ble opptatt som medlem av Den Internasjonale Stemmerettsallianse i 1904. Samme år ble Norske Kvinners Nasjonalråd stiftet og tilsluttet Det Internasjonale Kvinneråd (ICW). Gina Krog var initiativtager til Nasjonalrådet og formann til sin død. Hun hadde internasjonale kontakter, og på en kongress i London i 1899 hadde hun påtatt seg et verv som forpliktet henne til å stifte et norsk nasjonalråd. Når det drøyde, berodde det på at det samtidig forelå planer om en samling av alle kvinnesaks- og stemmerettsforeningene i et Norsk Kvinnesaksforbund med radikal profil. Nasjonalrådet, derimot, var en paraplyorganisasjon uten formålsparagraf som omfattet en rekke organisasjoner med ulike formål, som avholds-, sedelighets-, misjons- og husmororganisasjoner. Når Gina Krog satset på denne løsningen, hadde det sin bakgrunn i splittelsen i stemmerettssaken og utsiktene til internasjonalt samarbeid.

Interessekonfliktene kunne virke lammende, men under Gina Krogs ledelse ble Nasjonalrådet høringsinstans i saker som særlig angikk kvinner, også i saker med tilknytning til sentrale kvinnesakskrav. I 1905 var Nasjonalrådet en viktig aktør. Selv forfattet hun et skrift, ”Norway”, til orientering for de 19 medlemslandene i ICW.

Æret for sin innsats

Nylænde var et møtested for alle disse foreningene. Tidsskriftet startet som organ for Norsk Kvinnesaksforening, men etter syv år overtok Gina Krog selv utgivelsen. Hun hadde måttet tåle kritikk for sin radikale linje, men ved 25-årsjubileet i 1912 høstet hun ”gull og ære” fra alle hold; selv Høyre-pressen ga rosende omtale. Blomster og telegrammer kom i en jevn strøm fra inn- og utland, deriblant et telegram fra dronning Maud. En landsomfattende innsamling ga et betydelig beløp til et Nylænde-fond.

Ære ble henne også til del da gjennombruddet for kvinners stemmerett til Stortinget kom i 1907. Den Internasjonale Stemmerettsallianse anmodet den norske regjering om å utnevne en offisiell representant til alliansens neste kongress i Amsterdam i 1908. Regjeringen oppnevnte Gina Krog. Det samme gjentok seg i 1913, nå sammen med Fredrikke Qvam. På kongressen i Budapest ble de hyllet som representanter for den første suverene stat som hadde grunnlovsfestet alminnelig stemmerett.

Gina Krog døde 14. april 1916, knapt 69 år gammel. Hun ble begravet på statens bekostning, som den første kvinne i landet. Ved bisettelsen i Fagerborg kirke var statsmaktene representert ved stortingspresidenten, statsministeren og høyesterettsjustitiarius. Bergljot Ibsen sang, og kvinnelige akademikere sto æresvakt. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker.

En høvding var gått bort. Kamptiden var over.

(Publisert som kronikk i Aftenposten, 7. juli 1997.)

Aslaug Moksnes