Gina Krog (1847-1916)

Gina Krog var en høvding i den norske kvinnebevegelsen. Der andre kvinnesakskvinner godtok kompromisser, firte Gina Krog aldri en tomme på kravet om full økonomisk og politisk likestilling med menn.

Gina Krog

Gina Krog (1847-1916). Foto: Nasjonalbiblioteket.

«I min første ungdom kunne det komme og senke seg over gleden som en mørk sky, og det fortvilte var, det var jo bare meg som følte det slik,» skrev hun om hvordan hun tidlig begynte å reagere på måten kvinner ble sett på og behandlet i samtiden.

Gina Krog viet livet sitt til kampen for stemmeretten. Da hun startet denne kampen, syntes mange at kvinnesaken var både latterlig og farlig, og hun og de andre stemmerettsforkjemperne ble ofte møtt med hån og kritikk. Motstanderne hevdet at det var unaturlig og upassende for kvinner å engasjere seg i politiske valg, noe som var en nokså alminnelig oppfatning i Norge på begynnelsen og midten av 1800-tallet. Det falt likevel aldri Gina Krog inn å gi seg eller å tvile på sin sak.

Hun var selve høvdingen for stemmerettskampen – strateg, igangsetter og organisator. Dessuten var hun drivkraften i oppstarten av hele fire kvinneorganisasjoner: Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) og Norske Kvinners Nasjonalråd (1904).

Som forfatter og som redaktør av tidsskriftet Nylænde, var hun ideolog for kvinnebevegelsen. Hun lot seg inspirere av engelske kvinnesaksorganisasjoner, men enda mer av den amerikanske kvinnebevegelsen. Krog var også en av de to kvinnene som holdt innlegg den første gangen kvinner deltok i en offentlig debatt. Det gikk for seg i Studentersamfunnet høsten 1884, da tre kvelder var viet til kvinnesak.

Født feminist

Gina (Jørgine Anna) Sverdrup Krog ble født i 1847 i Flakstad, Lofoten. Faren hennes hadde vært sokneprest der, men han døde noen måneder før Gina kom til verden. Som skikken var, tok moren med seg de tre barna til mannens familie, og Gina vokste opp på Karmøy. Men da hun var åtte år, flyttet de til Kristiania, fordi moren ville at barna skulle få skikkelig skolegang.

Gina gikk på Fru Autenrieths Pikeskole. Hun fikk ikke formell utdanning utover dette, men jobbet som lærerinne i flere år som voksen, og studerte på egen hand. Hun giftet seg aldri, men styrte en tid huset for broren, Fredrik Krog.

I et intervju fra 1912 deler hun livet sitt inn i «min balltid», «min husmor- og lærerinnetid» og «kamptiden».

Om kamptiden var en avgrenset periode i livet hennes, betyr ikke det at kvinnesak var noe hun oppdaget sent i livet. Hun mente helt fra hun var ung at synet på kvinner var «fullt av løgn.»[1] «(O)g det såret og opprørte meg fra første stund.»[2]

Mens mange av de andre kvinnesakskvinnene i samtiden ble vekket til engasjement for saken da de leste John Stuart Mills bok «The Subjection of Women» fra 1869 (dansk utgave kom samme år), mente Gina Krog seg født som kvinnesakskvinne.

Gina Krog var også pioner på andre områder enn i politikken. Hun var for eksempel en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen, og ble kjent som «tindebestiger». Krog var også glad i andre typer friluftsliv. Hun gikk gjerne på skøyter og ski og drev i tillegg med svømming.

Kamptiden

Fra hun var 33 år, var Gina Krog opptatt med kvinnesaken på fulltid. Advokatbroren Fredrik forsørget henne så hun kunne slutte som lærer, noe han fortsatte med så lenge hun levde. Selv var han gift med en annen kvinnesakskvinne, Cecilie Thoresen. Hun var også Gina Krogs venninne, og den første kvinnelige studenten i Norge.

I 1880 reise Gina Krog til Storbritannia for å gjøre seg kjent med den engelske stemmerettsbevegelsen. Herfra begynte hun å skrive artikler i avisene, først anonymt, senere under merket G --g. Tilbake i Norge ble Krog en organisator for kvinnebevegelsen. Hun var blant de første medlemmene i diskusjonsforeningen Skuld i 1883. I 1884 tok hun initiativ til stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening (NKF), Norges første kvinnesaksorganisasjon.

Radikale krav

Krog stiftet Norsk kvinnesaksforening sammen med venstrepolitikeren Hagbard E. Berner , som ble foreningens første formann. Men de to samarbeidet ikke godt. Gina Krog ønsket å stille radikale krav, mens Berner ville gå skrittvis fram med politiske reformer. Dette ble særlig tydelig i stemmerettskampen. Berner hevdet at tiden ikke var moden for et krav om stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn. En måtte først jobbe for å bedre kvinners økonomiske og intellektuelle situasjon, mente han.

Dette passet Gina Krog dårlig. Hun sto fast på at kravet om full likestilling – økonomisk og politisk – mellom kvinner og menn var en forutsetning for å kunne bedre kvinners situasjon på andre områder.

Det skulle vise seg at Krog hadde flertallet på sin side i stemmerettssaken, og Berner gikk av som formann etter bare ett år. Spørsmålet om stemmerett var likevel så splittende for foreningen at Krog sammen med ti andre kvinner valgte å danne Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) i 1885. Mange av medlemmene i den nye foreningen var de samme, men her kunne ikke menn bli med. Gina Krog ble formann, og beholdt vervet i hele 12 år.

«Prutningsforslaget»

I 1897 ble det uenighet også i Kvinnestemmerettsforeningen om hvordan kampen skulle føres. Et flertall ønsket å gå til Stortinget med et forslag om å innføre kommunal stemmerett for kvinner som hadde en skattbar inntekt på 800 kroner i byen og 500 kroner på landsbygda. Disse inntektsgrensene var høyere enn betingelsene for mennenes stemmerett. Krog kunne ikke støtte noe som gikk bort fra kravet om likestilling. Hun kalte forslaget for et «prutningsforslag», og gikk av som formann – offisielt frivillig, men sannheten er at hun ble kastet. Saken skapte stor misnøye blant mange medlemmer, og resultatet ble stiftelsen av en ny forening, Landsstemmerettsforeningen (LKSF), som stilte krav om stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn. Gina Krog var også nå en av initiativtakerne. Denne foreningen vokste raskt og fikk langt flere medlemmer enn KSF.

Redaktør og regjeringens representant

Som organisator og ideolog for den nye kvinnebevegelsen hadde Krog flere bein å stå på. Hun var redaktør for bladet Nylænde fra det ble lansert som Kvinnesaksforeningens blad i 1887. Her krevde hun full redaksjonell frihet helt fra starten. Deler av styret ønsket et redaksjonsråd, men Krog vant denne tautrekkingen. Det kom raskt kritikk om at hun sensurerte innlegg, og hun ble flere ganger forsøkt kastet fra stillingen. Da styret i 1893 bestemte å legge ned Nylænde av økonomiske grunner, tok Krog over som eneutgiver for tidsskriftet, og hun beholdt ansvaret for bladet så lenge hun levde.

Hun var også initiativtaker til Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN). Dette var en paraplyorganisasjon som samlet en rekke andre kvinneorganisasjoner fra 1904. Krog satt som formann i rådet helt fra starten og beholdt vervet fram til sin død 12 år senere.

I tillegg var hun aktiv internasjonalt. Hun samarbeidet med International Council of Women, som Norske Kvinners Nasjonalråd var medlem av. Hun var også den norske regjeringens representant på to store internasjonale konferanser om stemmerett, i Amsterdam 1908 og Budapest 1913.

Seier, men kampen fortsetter

I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg. Det vil si at kvinner som enten hadde en viss inntekt, eller var gift med en mann med samme inntekt, kunne stemme. Krog advarte mot å stoppe arbeidet etter at svært mange av de kvinnene som hadde engasjert seg i stemmerettskampen nå selv hadde fått stemmerett. Kvinner var ennå ikke likestilte med menn, som hadde fått allmenn stemmerett i 1898, og stemmerettskampen måtte fortsette.

Det gjorde den i ytterligere 6 år. I 1913 ble den lange kampen endelig kronet med seier. Det ble innført allmenn stemmerett for kvinner, og Gina Krog kunne selv for første gang stemme ved et stortingsvalg, 62 år gammel.

«Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seieren skulle komme så stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om,»[3] uttalte hun til Stortingets presidentskap etter stemmegivningen i 1913.

Kamptiden var likevel ikke over. For selv om stemmerettsaken var vunnet, var kampen for kvinners politiske innflytelse langt fra ferdig. Nå gjaldt det å få kvinnelige representanter inn overalt der de viktige avgjørelsene ble tatt – som på Stortinget: «Når 1914 kommer, vil man ikke finne flere kvinner der inne [i Stortinget] med rett til å ‘stemme i helligdommen’, enn man fant i riksforsamlingen på Eidsvold i 1814,» [4] skrev Krog i Nylænde litt senere på året. Hun krevde derfor at kvinneorganisasjonene måtte være påpasselige som aldri før, slik at kvinner kunne få sin rettmessige plass i hjem og samfunn, i stat og kirke.

Selv la hun ikke ned kampen før hun døde, bare 69 år gammel.

Gina Krog var den første kvinnen som ble gravlagt på statens regning. En rekke statsmenn var til stede. Bergljot Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnsons datter, sang, og kvinnelige akademikere sto æresvakt.


Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Gina Krog. (2013). I Store norske leksikon. Hentet 30. mai 2013 fra:
Moksnes, A.(1984). Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Oslo: Gyldendal.
Moksnes, A. (1997, 7. juli). Gina Krog – en høvding i kvinnekampen. Kronikk i Aftenposten.
Tokheim, M. (1975). Norske kvinners nasjonalråd 1904-1916: bakgrunnen for dannelsen av Norske Kvinners Nasjonalråd og organisasjonens utvikling under Gina Krogs ledelse. Hovedoppgåve i historie. Bergen: Universitetet i Bergen.


Lesetips

Litteratur:
Krog, G. (1894). Norske kvinders stilling. Kristiania: Aschehoug.

Nettsteder:
Store norske leksikon:
Store norske leksikon – fordypning:


Noter

[1] «fuldt af løgn.»
[2] «(O)g det saaret og oprørte mig fra første stund.»
[3] «Vi hadde aldrig tvilet paa at vi skulde seire, men at seieren skulde komme saa stor og fuldkommen, saa stille og skjøn som den kom ikveld, det hadde vi aldrig drømt om.»
[4] «Naar 1914 kommer, vil man ikke finde flere kvinder der inde [i Stortinget] med ret til at ’røste i helligdommen’, end man fandt i rigsforsamlingen paa Eidsvold i 1814.»