Elsa Laula Renberg (1877-1931)

Elsa Laula Renberg var en foregangskvinne for samers og kvinners politiske rettigheter. I 1917 organiserte hun det første nordiske «Samelandsmøtet». Møtets åpningsdato, den 6. februar, feires i dag som Samefolkets nasjonaldag.

Elsa Laula Renberg

Elsa Laula Renberg (1877-1931).
Foto: Ukjent. Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

Elsa Laula Renberg levde i en tid da samenes interesser var truet fra mange hold. Hun mente derfor at samiske menn og kvinner måtte stå sammen på tvers av landegrensene om de skulle lykkes i kampen for å bevare livsgrunnlaget og den samiske kulturen.

«Det finnes ikke mer enn ett. Og dette er: En enhetlig samisk forening som fungerer i hver livsnerve av den samiske befolkningen … det blir samenes Storting …»[1] skrev hun i kampskriftet, Inför Lif eller Död, utgitt i 1904.

I kampskriftet gjorde hun rede for mange av de vanskelighetene og utfordringene som samene sto overfor, blant annet i forbindelse med at de ble fratatt land og rettigheter til vann og beite. Hun skrev også om alkohol- og fattigdomsproblematikk og understreket behovet for utdanning for samiske barn og unge. I tillegg kritiserte hun at svenske samer manglet stemmerett på grunn av strenge inntektskrav[2] som få samer kunne oppfylle. I Norge var liknende inntektskrav blitt fjernet da menn fikk allmenn stemmerett i 1898. Norske samer hadde derfor en høyere grad av politiske rettigheter enn svenske samer hadde da Inför Lif eller Död ble utgitt.

Elsa Laula mente at samene måtte organisere seg for å møte de store utfordringene. I 1904 stiftet hun verdens første samiske forening, Lapparnas Centralförbund, i Stockholm. Hun ble også valgt til leder for forbundet.

Sterk stemme

Elsa Laula ble født den 29. november 1877. Foreldrene hennes drev reindrift i grenseområdene mellom Helgeland og Västerbotten Lappmark. I motsetning til de fleste samiske jenter på slutten av 1800-tallet, fikk Elsa Laula høyere utdannelse. Hun hadde både realskole fra Örebro og jordmorutdanning fra Stockholm. Det var her hun fikk sine første erfaringer med politisk virksomhet. Hun deltok blant annet i et kurs i foreningsarbeid arrangert av borgermesterens kone.

I 1908 giftet hun seg med reindriftssamen Thomas Johnsen Renberg fra Nordland. Etter hvert bosatte de seg litt sør for Mosjøen i Brurskanken reinbeitedistrikt. Paret fikk seks barn, men de to eldste barna døde mens de var små.

Renberg var en sterk stemme i kampen for sosial rettferdighet. Hun oppfordret særlig samiske kvinner til å organisere seg for å bekjempe urett og nød og for å sikre fremtiden til sitt folk. I 1910 stiftet hun den første samiske kvinnebevegelsen, Brurskankens Lappkvindeforening (på moderne norsk: Brurskankens samiske kvinneforening). Kvinneforeningen tok på seg ansvaret for å etablere en barneskole i Nordland og hadde også som oppgave å gjøre samfunnsnyttig informasjonsarbeid. To år tidligere hadde Elsa Laula Renberg også vært med å stifte den første norske sameforeningen, Brurskankens Lappforening (Brurskankens samiske forening), på Helgeland.

Stor respekt

Elsa Laula Renberg gruppebilde

Gruppebilde av Brurskanken Samiske Kvinneforening. Elsa Laula Renberg er nummer to fra venstre.
Foto: Hilfling-Rasmussen, Trondheim / NTNU UB Bildesamling.

Elsa Laula er beskrevet som en «kraftfull person med en intens personlighet». Slutten av 1800-tallet var en tid da kvinner ikke skulle stikke seg for mye fram. Både fordi hun var en politisk kvinnelig lederskikkelse og fordi hun kjempet for samiske rettigheter, fikk hun motstandere i en del norske og svenske miljøer. Noen av motstanderne hennes skrev avisinnlegg der de prøvde å sverte henne og fremstille henne som «sinnssyk». Imidlertid nøt hun stor respekt i det samiske miljøet, både på grunn av sin utdanning og det politiske og sosiale arbeidet hun gjorde, til dels på bekostning av egen helse. Hun var en god taler, og reiste rundt og holdt foredrag om viktige samepolitiske spørsmål.

Spørsmål som opptok henne gjennom hele hennes politiske virke var samenes rett til land og vann, retten til å fortsette å leve på tradisjonelt samisk vis, sosiale forhold og utdannelse. Å få kvinner med i styre og stell var en annen hjertesak. Det samme var å få i gang et samarbeid mellom samer på tvers av landegrensene.

«Det er dags å begynne å agere som et folk over landegrensene innom Norge og Sverige,» hevdet Renberg. Jo mer de sto sammen, jo større sjanse hadde de for å vinne frem med sine krav, mente hun.

Ville ha kvinnene med

I februar 1917 organiserte hun det første all-nordiske «Samelandsmøtet» i Trondheim. Arrangementskomiteen, som hun ledet, besto bare av kvinner. Det tre dager lange møtets åpningsdato, den 6. februar, feires nå som Samefolkets dag både i Norge, Sverige, Finland og Russland. I innbydelsen til møtet ble kvinner eksplisitt oppfordret til å delta:

«Ikke en eneste kvinne bør savnes i vår forening. Vi tror at når samekvinnene slutter seg sammen med det store mål for øye å gjøre noe for folket, vil de snart finne midler hvorved de på sin måte vil bidra til at målet nås…»[3]

Det var Elsa Laula Renberg som holdt den flammende åpningstalen på «Samelandsmøtet». Også her understreket hun betydningen av samhold over landegrensene. Hun understreket at statsgrensen mellom Sverige og Norge ikke måtte skille det samiske folket. Talen vakte negative reaksjoner hos myndighetene, og Elsa Laula Renberg ble ansett som politisk farlig.

Elsa Laula Renberg ble rammet av tuberkulose og døde den 22. juli 1931, bare 53 år gammel.

Den økonomiske depresjonen på 1920-tallet og verdenskrigen som fulgte, bidro til stillstand i arbeidet for samiske rettigheter og også for den samiske feminismen. Elsa Laula Renberg hadde startet den første samiske kvinneforeningen 1910. Det skulle likevel gå godt over åtti år fra stiftelsen av Brurskankens Lappkvindeforening til den neste kvinnesaksorganisasjonen, Sáráhkká (1988), så dagens lys, og samisk kvinnesak igjen våknet til liv.

Det samiske flagget

Det samiske flagget.
Illustrasjon: Jeltz. Fri lisens.

Samenes nasjonaldag

Samenes nasjonaldag er 6. februar. Dagen er også kalt Samefolkets dag. Nasjonaldagen er felles for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland, og den ble feiret for første gang i 1993.

Dagen markeres til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Dette var første gang nord- og sørsamer fra forskjellige land var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Sørsamen Elsa Laula Renberg ledet organiseringen av møtet sammen med en arrangementskomite der alle medlemmene var kvinner. Også en god del av deltakerne på landsmøtet var kvinner.

I 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge.


Kilder

Berg, B. A. (2009). Elsa Laula Renberg. I Store Norske Leksikon. Hentet fra http://snl.no/.nbl_biografi/Elsa_Laula_Renberg/utdypning

Brantenberg, T. (2013). Utstilling om Elsa Laula Rernberg – samisk pioner. Universitetet i Tromsø. Hentet fra http://uit.no/tmu/artikkel?p_document_id=327717

Gustavsen, J. (2010). Et samepolitisk 100-årsminne. Gáldu Kompetansesenteret for urfolks rettigheter. Hentet fra http://www.galdu.org/web/index.php?odas=4889&giella1=nor

Halsaa, B. (2009). Samisk feminisme. Norsk Kvinnesaksforening. Hentet fra http://www.3plums.no/blog/wp-content/upLoads/Beatrice_Halsaa.pdf

Skard, T. (2013). Elsa Laula Renberg (1877-1931): Samisk foregangskvinne. Stemmerettsjubileet 1913-2013. Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/kampanjer/allmenn-stemmerett/de-fire-store1/elsa-laula-renberg.html?id=698814



Noter

[1] «Det finnes icke mer enn ett. Och detta är: en enhetlig lappisk förening fungerende i hvarje livsnerv av lappska befolkningen … det blir lapparnes Riksdag …»

[2] Minimumskravet for å kunne stemme ved politiske valg i Sverige i 1904 var å ha en årsinntekt på minst 800 kroner eller å være formell eier av jordbruksland til en verdi av minst 1.000 kroner.

[3] «Ikke en eneste kvinde bør savnes i vår forening. Vi tror at naar samekvinderne slutter sig sammen med det store maal for øie at gjøre noget for folket, vil de snart finde midler hvorved de paa sin maate vil bidrage til at maalet naas…»