Kvinnesaksmøtet i 1898

Kvinnesaksmøtet i Bergen i 1898 satte fokus på uenighetene som eksisterte innad i kvinnebevegelsen.

I 1898 ble gjort forsøk på å samle de kreftene som arbeidet for kvinnesak. De som kjempet for kvinnenes rettigheter ønsket å skape mer oppmerksomhet omkring saken. Det første landsomfattende kvinnesaksmøtet var ett ledd i dette, og fikk stor betydning for kvinnesaken i Norge. I innbydelsen fra Bergen Kvinnesaksforening var alle norske kvinnesaksforeninger velkomne, og i alt møtte 184 deltakere. Tilsammen 24 foreninger var representert.

Diskusjonene på møtet vakte oppsikt i flere aviser, og foredragene ble debattert og henvist til i Nylænde i ett helt år etterpå.

I debatten kom det frem at det ikke var enighet om hva kvinnesaken egentlig omfattet. Spesielt i stemmerettspørsmålet var det store uenigheter både av prinsipiell og taktisk art.

At kvinnene sto utenfor det politiske systemet så lenge de ikke hadde stemmerett, var alle enige om. Bergensmøtet viste imidlertid at det var intern strid både om hvem som skulle få denne borgerrettigheten og hvordan man skulle gå frem for å oppnå den.

Vakte harme

Isteden for forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne på møtet. Blant annet vakte Ragna Nielsen stor harme med sine uttalelser om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett.

«Hva ville det nemlig si om kvinnene med et slag fikk alminnelig stemmerett? Det ville si at Stortinget på noen hundre kvinners anmodning, slapp tusener av kvinner på en gang inn til valgurnen. Har noe sånt noensinne skjedd i stemmerettens historie? Og ville det ikke være en uforsvarlig lettsindighet av Stortinget å gi tusener stemmerett, når disse tusener aldri ved noe tegn har vist at de føler seg som myndige borgere, aldri har erklært seg villige til å ta borgerplikten på seg og aldri selv har forlangt ’borgerrettigheter’?» [1]
(Ragna Nielsen, i Bergens Tidende, 20. august 1898.)

Mot dette synet argumenterte en annen kvinnesakskvinne, Fredrikke Qvam:

Man lærer ikke å svømme før man kommer i vannet. Derfor er det nok mulig at kvinnene i begynnelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje også gjøre en nokså ynkelig figur når de begynner. Men de lærer ikke å svømme uten at de får adgang til sjøen […]»[2]
(Fredrikke Qvam, i Nylænde, 1. november 1898.)

---

Noter

[1] «Hva vilde det nemlig si, at kvinderne med et Slag fik almindelig Stemmeret? Det vilde si, at Storthinget paa nogle hundrede kvinders Anmodning slap Tusener af kvinder paa engang ind til Valgurnen. Har noget saadant nogensinde skeet i Stemmerettens Historie? Og vilde det ikke være en uforsvarlig Letsindighed af Storthinget at gi Tusener Stemmeret, naar disse Tusener aldrig ved noget Tegn har vist, at de føler sig som myndige Borgere, aldrig har eklæret sig villige til at ta borgerplikten paa sig og aldrig selv har forlangt ’Borgerrettigheter’?»

[2] «Man lærer ikke at svømme før man kommer i vandet. Derfor er det nok mulig, at kvinderne i begyndelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje ogsaa gjøre en noksaa ynkelig figur, naar de begynder. Men de lærer ikke at svømme, uden de faar adgang til sjøen[…]»