Kvinnesaksmøtet i 1898

Kvinnesaksmøtet i Bergen i 1898 satte fokus på uenighetene som eksisterte innad i kvinnebevegelsen.

I 1898 ble gjort forsøk på å samle de kreftene som arbeidet for kvinnesak. De som kjempet for kvinnenes rettigheter ønsket å skape mer oppmerksomhet omkring saken. Det første landsomfattende kvinnesaksmøtet var ett ledd i dette, og fikk stor betydning for kvinnesaken i Norge. I innbydelsen fra Bergen Kvinnesaksforening var alle norske kvinnesaksforeninger velkomne, og i alt møtte 184 deltakere. Tilsammen 24 foreninger var representert.

Diskusjonene på møtet vakte oppsikt i flere aviser, og foredragene ble debattert og henvist til i Nylænde i ett helt år etterpå.

I debatten kom det frem at det ikke var enighet om hva kvinnesaken egentlig omfattet. Spesielt i stemmerettspørsmålet var det store uenigheter både av prinsipiell og taktisk art.

At kvinnene sto utenfor det politiske systemet så lenge de ikke hadde stemmerett, var alle enige om. Bergensmøtet viste imidlertid at det var intern strid både om hvem som skulle få denne borgerrettigheten og hvordan man skulle gå frem for å oppnå den.

Vakte harme

Isteden for forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne på møtet. Blant annet vakte Ragna Nielsen stor harme med sine uttalelser om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett.

Mot dette synet argumenterte en annen kvinnesakskvinne, Fredrikke Qvam:


Kvinnesaksmoete

Fra det landsomfattende kvinnesaksmøtet i Bergen i 1898. Foto: Nasjonalbiblioteket




Noter

[1] «Hva vilde det nemlig si, at kvinderne med et Slag fik almindelig Stemmeret? Det vilde si, at Storthinget paa nogle hundrede kvinders Anmodning slap Tusener af kvinder paa engang ind til Valgurnen. Har noget saadant nogensinde skeet i Stemmerettens Historie? Og vilde det ikke være en uforsvarlig Letsindighed af Storthinget at gi Tusener Stemmeret, naar disse Tusener aldrig ved noget Tegn har vist, at de føler sig som myndige Borgere, aldrig har eklæret sig villige til at ta borgerplikten paa sig og aldrig selv har forlangt ’Borgerrettigheter’?»

[2] «Man lærer ikke at svømme før man kommer i vandet. Derfor er det nok mulig, at kvinderne i begyndelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje ogsaa gjøre en noksaa ynkelig figur, naar de begynder. Men de lærer ikke at svømme, uden de faar adgang til sjøen[…]»