TEMA

BakgrunnStartskuddIlddåp • Splittelse • DelseierVendepunktEndeligViderePersoneneVerden
 
 

To stemmerettsforeninger

Kvinnestemmerettsforeningen opplevde både strid og splittelse på grunn av ulike meninger om hva som var den beste strategien i stemmerettskampen.

Mot slutten av 1890-tallet hadde kvinnebevegelsen arbeidet for stemmerett i over ti år uten resultat. Forslag om stemmerett for kvinner på like vilkår som menn var blitt behandlet og avvist i Stortinget flere ganger. Det var de stadige nederlagene i Stortinget som gjorde at det utviklet seg ulike meninger om hva som var en fornuftig taktikk i stemmerettsarbeidet. Skulle man først gå inn for kommunal stemmerett som et første skritt på veien til stemmerett for kvinner? Eller skulle man fortsette den kompromissløse kampen om stemmerett på samme vilkår som menn? Gina Krog, formann i Kvinnestemmerettsforeningen, sto urokkelig fast på det siste.

På et møte i foreningen i februar 1897 ble det likevel bestemt å forsøke en ny strategi. Den gikk ut på at så lenge man ikke oppnådde stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn, fikk man midlertidig nøye seg med noe mindre. Etter forslag fra Anna Rogstad ville Kvinnestemmerettighetsforeningen be Stortinget om inntektsbegrenset kommunal stemmerett for kvinner. Det vil si at de ba om stemmerett bare for kvinner med en skattbar inntekt på minst 800 kroner i byene og 500 kroner på landet.

Smuler fra herrenes bord

Dette forslaget var å bryte med gamle prinsipper, mente Gina Krog – og gikk av som formann i protest. Ikke minst mente hun at den nye linjen ga en flau smak med tanke på at foreningen året før hadde sendt inn forslag om stemmerett på samme betingelser som menn.

«… i fjor fordret vi rettferdighet og fikk det ikke, i år ber vi om noen smuler fra herrenes bord.[1]»
(Gina Krog, i Nylænde, 15. mars 1897)

En rekke medlemmer gikk ut av Kvinnestemmerettsforeningen sammen med Gina Krog. De dannet Landskvinnestemmerettsforeningen som fortsatte kampen for stemmerett på like vilkår. Fredrikke Marie Qvam ble valgt som leder.

Selv om de to stemmerettsforeningene den første tiden til dels motarbeidet hverandre, førte splittelsen til ny interesse for saken. Medlemstallene økte i begge organisasjonene.

Den nye Landskvinnestemmerettsforeningen ble etter hvert til en stor, landsomfattende organisasjon – slik navnet tilsa.



Noter

[1] «… i fjor fordrede vi retfærdighed og fik det ikke, iaar ber vi om nogle smuler fra herrernes bord.»