Splittelse i kvinnebevegelsen

Tekst: Åse Camilla Skaarer

«Det var ikke flere men andre stemmer, vi skulde havt – mandsstemmer har vi saa evig nok af fra før». I kvinnestemmerettsspørsmålet ble det etter hvert strid om taktikken videre, etter som nederlagene i Stortinget kom. Kvindestemmeretsforeningen opplevde å bli splittet i spørsmålet om allmenn stemmerett for kvinner.

De stadige nederlagene i Stortinget bidro til at det etter hvert utviklet seg ulike meninger om hva som var en fornuftig taktikk i det videre stemmerettsarbeidet. Skulle man først gå inn for kommunal stemmerett som et første skritt på veien – eller, slik Gina Krog sto urokkelig fast på, fortsette den kompromissløse kampen om stemmerett på samme vilkår som menn?

«…i fjor fordrede vi retfærdighed og fik det ikke, iaar ber vi om nogle smuler fra herrernes bord.»
Gina Krog, i Nylænde, 15. mars 1897

Landskvindestemmeretsforeningen stiftes

På et møte i februar 1897 ble det bestemt etter forslag fra Anna Rogstad at man skulle gå inn for en ny strategi, og komme med forslag til Stortinget om kommunal stemmerett for kvinner. Forslaget gikk ut på at så lenge man ikke oppnådde full stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn, fikk man nøye seg med noe mindre.

Dette var å bryte med gamle prinsipper, mente Gina Krog – og gikk av som formann i protest. Ikke minst, mente Gina Krog, ga forslaget en flau smak med tanke på at foreningen året før hadde sendt inn forslag om stemmerett på samme betingelser som menn:

En rekke medlemmer gikk ut av Kvindestemmeretsforeningen sammen med Gina Krog, og de dannet isteden Landskvindestemmeretsforeningen med Fredrikke Marie Qvam som leder. Stemmerettsspørsmålet fikk fornyet aktualitet som følge av splittelsen og både

Kvindestemmeretsforeningen og den nye Landskvindestemmeretsforeningen opplevde fornyet interesse for sitt arbeide. Medlemstallet økte, og den nye foreningen vokste til en stor, landsomfattende organisasjon – slik navnet tilsa.

Det første landsomfattende kvinnesaksmøtet

I tillegg til forskjellig syn på hvilken taktikk man skulle velge, var det også klart at det var sterke personligheter som barket sammen. På den ene siden sto Gina Krog, som kompromissløst hevdet at dette var en prinsippsak som gjaldt rettferdighet for kvinner. På den andre siden Anna Holsen som ny leder for Kvindestemmeretsforeningen, og deres nye taktikk som var å gå veien om kommunal stemmerett.

På det første landsomfattende kvinnesaksmøtet i Bergen i 1898 skulle man forsøke å samle fraksjonene. I innbydelsen fra Bergen Kvindesagsforening var alle norske kvinnesaksforeninger velkomne, og i alt møtte 184 deltakere. 24 foreninger var representert. Isteden for forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne. Ragna Nielsen vakte harme med sine uttalelser om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett.

«Hva vilde det nemlig si, at kvinderne med et Slag fik almindelig Stemmeret? Det vilde si, at Storthinget paa nogle hundrede kvinders Anmodning slap Tusener af kvinder paa engang ind til Valgurnen. Har noget saadant nogensinde skeet i Stemmerettens Historie? Og vilde det ikke være en uforsvarlig Letsindighed af Storthinget at gi Tusener Stemmeret, naar disse Tusener aldrig har ved noget Tegn har vist, at de føler sig som myndige Borgere, aldrig har eklæret sig villige til at ta borgerplikten paa sig og aldrig selv har forlangt ’Borgerrettigheter’?»
Ragna Nielsen, i Bergens Tidende, 20. august 1898

Mot dette synet argumenterte en annen kvinnesakskvinne, Fredrikke Qvam:

«Man lærer ikke at svømme før man kommer i vandet. Derfor er det nok mulig, at kvinderne i begyndelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje ogsaa gjøre en noksaa ynkelig figur, naar de begynder. Men de lærer ikke at svømme, uden de faar adgang til sjøen[…]»
Fredrikke Qvam, i Nylænde, 1. november 1898