Splittelse i kvinnebevegelsen

«Det var ikke flere men andre stemmer, vi skulde havt – mandsstemmer har vi saa evig nok af fra før». I kvinnestemmerettsspørsmålet ble det etter hvert strid om taktikken videre, etter som nederlagene i Stortinget kom. Kvindestemmeretsforeningen opplevde å bli splittet i spørsmålet om allmenn stemmerett for kvinner.

De stadige nederlagene i Stortinget bidro til at det etter hvert utviklet seg ulike meninger om hva som var en fornuftig taktikk i det videre stemmerettsarbeidet. Skulle man først gå inn for kommunal stemmerett som et første skritt på veien – eller, slik Gina Krog sto urokkelig fast på, fortsette den kompromissløse kampen om stemmerett på samme vilkår som menn?

Fredrikke Marie Qwam

Fredrikke Marie Qvam ble leder i Landskvindestemmeretsforeningen. Foto: Nasjonalbiblioteket

Landskvindestemmeretsforeningen stiftes

På et møte i februar 1897 ble det bestemt etter forslag fra Anna Rogstad at man skulle gå inn for en ny strategi, og komme med forslag til Stortinget om kommunal stemmerett for kvinner. Forslaget gikk ut på at så lenge man ikke oppnådde full stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn, fikk man nøye seg med noe mindre.

Dette var å bryte med gamle prinsipper, mente Gina Krog – og gikk av som formann i protest. Ikke minst, mente Gina Krog, ga forslaget en flau smak med tanke på at foreningen året før hadde sendt inn forslag om stemmerett på samme betingelser som menn:

En rekke medlemmer gikk ut av Kvindestemmeretsforeningen sammen med Gina Krog, og de dannet isteden Landskvindestemmeretsforeningen med Fredrikke Marie Qvam som leder. Stemmerettsspørsmålet fikk fornyet aktualitet som følge av splittelsen og både

Kvindestemmeretsforeningen og den nye Landskvindestemmeretsforeningen opplevde fornyet interesse for sitt arbeide. Medlemstallet økte, og den nye foreningen vokste til en stor, landsomfattende organisasjon – slik navnet tilsa.

Det første landsomfattende kvinnesaksmøtet

I tillegg til forskjellig syn på hvilken taktikk man skulle velge, var det også klart at det var sterke personligheter som barket sammen. På den ene siden sto Gina Krog, som kompromissløst hevdet at dette var en prinsippsak som gjaldt rettferdighet for kvinner. På den andre siden Anna Holsen som ny leder for Kvindestemmeretsforeningen, og deres nye taktikk som var å gå veien om kommunal stemmerett.

På det første landsomfattende kvinnesaksmøtet i Bergen i 1898 skulle man forsøke å samle fraksjonene. I innbydelsen fra Bergen Kvindesagsforening var alle norske kvinnesaksforeninger velkomne, og i alt møtte 184 deltakere. 24 foreninger var representert. Isteden for forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne. Ragna Nielsen vakte harme med sine uttalelser om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett.

Mot dette synet argumenterte en annen kvinnesakskvinne, Fredrikke Qvam: