Arbeiderkvinnene og stemmeretten

Stemmerettssaken var viktig også for arbeiderbevegelsen, men her sto kravet om allmenn stemmerett for menn sterkere enn kravet om kvinnelig stemmerett.

Det var til dels motstridende interesser mellom borgerskapets kvinnesakskvinner og arbeiderkvinnene. Kvinnesakskvinnene ønsket riktignok å bedre kårene for alle kvinner, men deres opplysningsarbeid og veldedighet stod i strid med sosialismens mål om å vekke arbeiderklassen til opprør.

Den sosialistiske kvinnebevegelsen var knyttet til et politisk parti, mens den borgerlige strevde mot politisk nøytralitet. Arbeiderklassens kvinner ønsket for det meste å stille seg solidarisk med sine mannlige meningsfeller. Av den grunn reiste de ikke noen selvstendig kvinnesak på nasjonalt plan i politikken, selv om det innad i bevegelsen var uenighet om flere saker. Det norske arbeiderpartis første politiske kvinneforening, stiftet 1895, hadde som mål «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for sosialismens fremme».

Stolte på mennene

Men der hvor kvinnenes krav ble støttet av partiet, ble det jobbet aktivt. Dette gjaldt for eksempel i arbeidet for seksuell frigjøring, og etter hvert også i stemmerettsarbeidet.

Da menn fikk allmenn stemmerett i 1898, protesterte Norsk Kvinnesaksforening. De mente at det var urettferdig at mennene fikk utvidet sin stemmerett, mens kvinner ikke hadde stemmerett i det hele tatt. Arbeiderkvinnene på sin side var fornøyd med utviklingen. De så fordelen med at arbeiderklassen fikk økt makt, og stolte på at mennene ville skaffe dem stemmerett etter hvert.

Utvidelsen av mennenes stemmerett skapte også strid mellom Kvinnestemmerettsforeningen og Landskvinnestemmerettsforeningen. Bakgrunnen for dette var at en del av de borgerlige kvinnesakskvinnene i Kvinnestemmerettsforeningen mente at tiden ikke var moden til å kreve stemmerett for arbeiderklassens kvinner. Denne holdningen provoserte de ledende kvinnene i Landskvinnestemmerettsforeningen.

Blomster og hurrarop

I 1899 innbød Arbeiderpartiets Kvinneforening en del kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai. Ikke alle de borgerlige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner», og ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan.

I 1901, da kvinner flest hadde fått kommunal stemmerett, fikk Arbeiderpartiet i Kristiania inn sine første kvinnelige representanter i kommunestyret. De var to av i alt 16 representanter.

I 1907 stemte Arbeiderpartiets fire stortingsrepresentanter for begrenset kvinnelig stemmerett ved stortingsvalg, fordi de så at de ikke ville få flertall for sitt forslag om alminnelig stemmerett for kvinner. Dette måtte de vente med til 1913.

Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. (u.å.). Fra stemmerettskrav til kvinneregjering: Et historisk studiehefte. Hentet fra: http://kvinnenettverket.mittarbeiderparti.no/-/page/show/3232_et-historisk-studiehefte?ref=checkpoint


Lesetips

Les mer om arbeiderkvinnene hos Kvinnerifagbvegelsen.no




Noter

[1] «Naar socialdemokratiet erklærer, at det ikke erkjender nogen særegen kvindesag, saa maa kvinderne dertil svare, at vi erkjender ikke, at denne nye verdensmagt har nogen afgjørende stemme i den sag --- vi maa jo før jo heller nægte at anerkjende socialdemokratiet som fører for menneskerettens sag; men vi agter det som en dyktig medarbeider.»

[2] «Arbeiderklassens kvinder har det endnu ikke saa godt at de har faat videre tid til at tænke paa eller sætte sig ind i den uret, de lider som kjøn betragtet. --- I sine tyngste krav staar de i fællesskab med mændene. ---»

[3] «Ja tænk! ogsaa vi tjenestepiger vil være med i et tog, hvis formaal er at skaffe den ene halvpart af landets befolkning de rettigheder som den anden har. Vi er ikke istand til at begribe det rimelige eller fornuftige i, at de som er gode nok som mødre ikke skulde være gode nok ved valgurnen. Vi begriber ikke, at de der er betroede de tusind hjem udover landet, ikke skulde forstaa hvad der tjener til det bedste for disse hjem.»

[4] «Arbeiderpartiets kvindeforening kan være stolt af sit verk. Det har faaet i stand en demonstration for kvindestemmeret, som indgyder agtelse, og det har vundet en seir for sit parti. Det har vundet den ved at vise kraft, klogskab, menneskekundskab og troskab mot sit partis program.»