Verden

Suffragettenes kamp

Tekst: Åse Camilla Skaarer

Suffragetter var betegnelsen på de kvinnene som fram til første verdenskrig tok i bruk militante midler for å få gjennom stemmerett for kvinner i England (suffrage: stemmerett). Bakgrunnen for suffragette-bevegelsen var den sterke motstanden engelske kvinnesakskvinner møtte i sin kamp for å oppnå stemmerett. De militante metodene var en reaksjon på at den tradisjonelle stemmerettsbevegelsen ikke nådde fram med fredelig argumentasjon.

De britiske kvinnenes kamp for stemmerett hadde sin spede begynnelse i 1832, da Mary Smith, en ugift kvinne med fast eiendom, sendte en petisjon til Parlamentet om å inkludere kvinnelige eiendomsbesittere i det stemmeberettigede manntallet. Mary Smith fikk ikke innvilget forslaget. Senere forsøk på å gjenoppta spørsmålet om kvinners stemmerett led samme skjebne. I 1860-årene ble det gjort nye forsøk på å få gjennom liknende lovforslag. I 1867 ble det stiftet et organisasjon som skulle støtte John Stuart Mills petisjon til parlamentet om stemmerett for kvinner.

De neste 40 årene var det ganske stille omkring kvinnestemmerettsspørsmålet. De første organisasjonene for kvinners stemmerett i England ble dannet rundt århundreskiftet. I 1903 grunnla Emmeline Pankhurst (1858-1921) og datteren hennes Christabel (1882-1958) Women´s Social and Political Union (WSPU). I begynnelsen var denne organisasjonen en del av Labour. Kvinnesakskvinnene ønsket å gjøre spørsmålet til en del av partiets politikk. Da de ikke vant fram med sine krav innenfor Labour, trakk de seg ut av partiet i 1905.

Bakgrunnen for at man i England ved århundreskiftet igjen satte kvinners stemmerett på dagsorden, var utviklingen i andre land. På New Zealand hadde kvinner fått stemmerett i 1893 og i Australia i 1902. I 1905 ble det igjen lagt fram et lovforslag i det britiske parlamentet om avgrenset stemmerett for kvinner. Forslaget ble avvist. Det var ikke bare utfallet av saken som gjorde kvinnesakskvinnene rasende, men også måten saken ble behandlet på. Kvinnesakskvinnene opplevde at forslaget ble avvist med en slik arroganse at det var vanskelig å se hvordan man skulle fortsette kampen framover ved bruk av fredelige midler og saklig argumentasjon. Innenfor WSPU bredte det seg en oppfatning av at det var på tide å ta i bruk andre og mer hardtslående virkemidler.

Det var Christabel Pankhurst som la opp den nye strategien. Utradisjonelle metoder var hennes måte å tiltrekke seg avisenes – og dermed publikums – oppmerksomhet på. På et valgmøte for de liberale i 1905 dukket hun opp sammen med tekstilarbeidersken Annie Kenney og skapte furore. De krevde å få vite om en kommende liberal regjering ville gå inn for kvinners stemmerett. De fikk ikke svar på spørsmålet sitt, selv om de stilte det flere ganger. Til slutt ble Pankhurst og Kenney kastet ut fra møtet og arrestert. Dagen etter sto saken beskrevet i de fleste store avisene. Annie Kenney fikk fire dagers fengsel. Christabel Pankhurst fikk en ukes fengsel for å ha spyttet en politimann i ansiktet.

At suffragettenes framferd satte støkk i folk, viser denne øyevitnehistorien fra ei lita, norsk jente som oppholdt seg i London i årene før 1. verdenskrig:

”En gang opplevde jeg noe som rystet meg og gjorde meg vettskremt. Det var også i London. Vi hadde vært i museer i St. Pauls Katedral, og i Tower. I Tower var kronjuvelene låst inn, grunnen var sufragettene. Plutselig – mens vi gikk der fredelig og skulde ombord igjen – kom som en mektig elv, brusende og hylende i hele gatens bredde en horde, med helt vilde kvinder. Pappa fikk oss inn i et portrom. Vi så og hørte for første gang i vort liv – vold. De knuste vinduer, plyndret og skrek – kampen for likestilling…stemmerett for kvinner var begyndt. – ”
(Kilde: NFS, Minneoppgaver 1981. OSL 29, s.15)

I årene fram til 1909 økte antallet medlemmer i WSPU og de fikk økonomisk støtte fra mange hold. Suffragettene holdt demonstrasjoner, fargesprakende opptog, møter og diskusjoner. De møtte opp på valgmøtene som mannlige politikere holdt, skapte uro og saboterte. Mange ble arrestert av politiet og fengslet. Til tross for høy aktivitet og nye påfunn, virket situasjonen fastlåst. Kvinnenes stemmerett syntes ikke å være en viktig sak for noen av de politiske partiene. I 1909 tilspisset situasjonen seg ytterligere da suffragettene begynte å ta i bruk sultestreik som kampmiddel. Myndighetene svarte med å tvangsfôre de sultestreikende kvinnene i fengslene. Brutaliteten hos politiet sjokkerte publikum og førte til høylydte protester.

I årene framover økte aksjonene i omfang og styrke. I begynnelsen skapte tvangsfôringen og politiets brutalitet mye sympati med kvinnenes sak. Men opinionen snudde etter som aksjonene ble stadig mer voldelige og militante. Suffragettene unnslo seg ikke for å gå til regelrett hærverk for å skape oppmerksomhet omkring saken. Bygninger ble påtent, butikkruter knust, postkasser ramponert og golfbaner ødelagt. Til og med kostbare utstillingsgjenstander i museer ble vandalisert. Den eneste begrensningen var at menneskeliv ikke skulle gå tapt – ellers var alle midler tillatt!

Kampen for stemmerett skulle likevel komme til å koste ett menneskeliv. Det skjedde da suffragetten Emily Davidson frivillig kastet seg foran kongens hest i Derby-løpet i juli 1914, og døde få dager senere av skadene hun fikk.

I august 1914 ble England trukket med inn i verdenskrigen, og suffragettene avblåste alle aksjoner. I krigsårene ble all kamp for stemmerett lagt til side for å stå samlet mot den ytre fienden. Mange suffragetter valgte å melde seg til frivillig krigstjeneste.

Da krigen endelig var over i 1918, var det ikke lenger politisk mulig å stå i mot kravet om stemmerett for kvinner. Kvinnenes innsats under krigsårene, både som sanitetshjelp og som arbeidskraft i mennenes fravær, gjorde det umulig for myndighetene å innta den tidligere arrogante holdningen overfor kvinnenes krav.

10. januar 1918 fikk britiske kvinner avgrenset stemmerett, og fra 1928 ble stemmeretten utvidet til å gjelde alle kvinner.

Les mer om suffragettenes historie:

Historik - suffragetter
The suffragette Vida Goldstein (1869-1946)
Representing the suffragette
Beatrice Harraden - Suffragette writer


		TEMA Bakgrunn • Startskudd • Ilddåp • Splittelse • Delseier • Vendepunkt • Endelig • Videre • Personene • Verden
	Suffragettenes kamp Tekst: Åse Camilla Skaarer Suffragetter var betegnelsen på de kvinnene som fram til første verdenskrig tok i bruk militante midler for å få gjennom stemmerett for kvinner i England (suffrage: stemmerett). Bakgrunnen for suffragette-bevegelsen var den sterke motstanden engelske kvinnesakskvinner møtte i sin kamp for å oppnå stemmerett. De militante metodene var en reaksjon på at den tradisjonelle stemmerettsbevegelsen ikke nådde fram med fredelig argumentasjon. De britiske kvinnenes kamp for stemmerett hadde sin spede begynnelse i 1832, da Mary Smith, en ugift kvinne med fast eiendom, sendte en petisjon til Parlamentet om å inkludere kvinnelige eiendomsbesittere i det stemmeberettigede manntallet. Mary Smith fikk ikke innvilget forslaget. Senere forsøk på å gjenoppta spørsmålet om kvinners stemmerett led samme skjebne. I 1860-årene ble det gjort nye forsøk på å få gjennom liknende lovforslag. I 1867 ble det stiftet et organisasjon som skulle støtte John Stuart Mills petisjon til parlamentet om stemmerett for kvinner. De neste 40 årene var det ganske stille omkring kvinnestemmerettsspørsmålet. De første organisasjonene for kvinners stemmerett i England ble dannet rundt århundreskiftet. I 1903 grunnla Emmeline Pankhurst (1858-1921) og datteren hennes Christabel (1882-1958) Women´s Social and Political Union (WSPU). I begynnelsen var denne organisasjonen en del av Labour. Kvinnesakskvinnene ønsket å gjøre spørsmålet til en del av partiets politikk. Da de ikke vant fram med sine krav innenfor Labour, trakk de seg ut av partiet i 1905. Bakgrunnen for at man i England ved århundreskiftet igjen satte kvinners stemmerett på dagsorden, var utviklingen i andre land. På New Zealand hadde kvinner fått stemmerett i 1893 og i Australia i 1902. I 1905 ble det igjen lagt fram et lovforslag i det britiske parlamentet om avgrenset stemmerett for kvinner. Forslaget ble avvist. Det var ikke bare utfallet av saken som gjorde kvinnesakskvinnene rasende, men også måten saken ble behandlet på. Kvinnesakskvinnene opplevde at forslaget ble avvist med en slik arroganse at det var vanskelig å se hvordan man skulle fortsette kampen framover ved bruk av fredelige midler og saklig argumentasjon. Innenfor WSPU bredte det seg en oppfatning av at det var på tide å ta i bruk andre og mer hardtslående virkemidler. Det var Christabel Pankhurst som la opp den nye strategien. Utradisjonelle metoder var hennes måte å tiltrekke seg avisenes – og dermed publikums – oppmerksomhet på. På et valgmøte for de liberale i 1905 dukket hun opp sammen med tekstilarbeidersken Annie Kenney og skapte furore. De krevde å få vite om en kommende liberal regjering ville gå inn for kvinners stemmerett. De fikk ikke svar på spørsmålet sitt, selv om de stilte det flere ganger. Til slutt ble Pankhurst og Kenney kastet ut fra møtet og arrestert. Dagen etter sto saken beskrevet i de fleste store avisene. Annie Kenney fikk fire dagers fengsel. Christabel Pankhurst fikk en ukes fengsel for å ha spyttet en politimann i ansiktet. At suffragettenes framferd satte støkk i folk, viser denne øyevitnehistorien fra ei lita, norsk jente som oppholdt seg i London i årene før 1. verdenskrig: ”En gang opplevde jeg noe som rystet meg og gjorde meg vettskremt. Det var også i London. Vi hadde vært i museer i St. Pauls Katedral, og i Tower. I Tower var kronjuvelene låst inn, grunnen var sufragettene. Plutselig – mens vi gikk der fredelig og skulde ombord igjen – kom som en mektig elv, brusende og hylende i hele gatens bredde en horde, med helt vilde kvinder. Pappa fikk oss inn i et portrom. Vi så og hørte for første gang i vort liv – vold. De knuste vinduer, plyndret og skrek – kampen for likestilling…stemmerett for kvinner var begyndt. – ” (Kilde: NFS, Minneoppgaver 1981. OSL 29, s.15) I årene fram til 1909 økte antallet medlemmer i WSPU og de fikk økonomisk støtte fra mange hold. Suffragettene holdt demonstrasjoner, fargesprakende opptog, møter og diskusjoner. De møtte opp på valgmøtene som mannlige politikere holdt, skapte uro og saboterte. Mange ble arrestert av politiet og fengslet. Til tross for høy aktivitet og nye påfunn, virket situasjonen fastlåst. Kvinnenes stemmerett syntes ikke å være en viktig sak for noen av de politiske partiene. I 1909 tilspisset situasjonen seg ytterligere da suffragettene begynte å ta i bruk sultestreik som kampmiddel. Myndighetene svarte med å tvangsfôre de sultestreikende kvinnene i fengslene. Brutaliteten hos politiet sjokkerte publikum og førte til høylydte protester. I årene framover økte aksjonene i omfang og styrke. I begynnelsen skapte tvangsfôringen og politiets brutalitet mye sympati med kvinnenes sak. Men opinionen snudde etter som aksjonene ble stadig mer voldelige og militante. Suffragettene unnslo seg ikke for å gå til regelrett hærverk for å skape oppmerksomhet omkring saken. Bygninger ble påtent, butikkruter knust, postkasser ramponert og golfbaner ødelagt. Til og med kostbare utstillingsgjenstander i museer ble vandalisert. Den eneste begrensningen var at menneskeliv ikke skulle gå tapt – ellers var alle midler tillatt! Kampen for stemmerett skulle likevel komme til å koste ett menneskeliv. Det skjedde da suffragetten Emily Davidson frivillig kastet seg foran kongens hest i Derby-løpet i juli 1914, og døde få dager senere av skadene hun fikk. I august 1914 ble England trukket med inn i verdenskrigen, og suffragettene avblåste alle aksjoner. I krigsårene ble all kamp for stemmerett lagt til side for å stå samlet mot den ytre fienden. Mange suffragetter valgte å melde seg til frivillig krigstjeneste. Da krigen endelig var over i 1918, var det ikke lenger politisk mulig å stå i mot kravet om stemmerett for kvinner. Kvinnenes innsats under krigsårene, både som sanitetshjelp og som arbeidskraft i mennenes fravær, gjorde det umulig for myndighetene å innta den tidligere arrogante holdningen overfor kvinnenes krav. 10. januar 1918 fikk britiske kvinner avgrenset stemmerett, og fra 1928 ble stemmeretten utvidet til å gjelde alle kvinner. Les mer om suffragettenes historie: Historik - suffragetter The suffragette Vida Goldstein (1869-1946) Representing the suffragette Beatrice Harraden - Suffragette writer

TEMA