Suffragettenes kamp

Tekst: Åse Camilla Skaarer.

Da de engelske suffragettene ikke nådde fram med fredelige midler, tok de i bruk militante metoder. Politiet reagerte med å behandle de kjempende kvinnene så brutalt at vanlige folk protesterte.

Suffragetter var betegnelsen på de kvinnene som fram til første verdenskrig tok i bruk militante midler for å få gjennom stemmerett for kvinner i England (suffrage: stemmerett). Bakgrunnen for suffragette-bevegelsen var den sterke motstanden engelske kvinnesakskvinner møtte i sin kamp for å oppnå stemmerett. De militante metodene var en reaksjon på at den tradisjonelle stemmerettsbevegelsen ikke nådde fram med fredelig argumentasjon.

De britiske kvinnenes kamp for stemmerett hadde sin spede begynnelse i 1832, da Mary Smith, en ugift kvinne med fast eiendom, sendte en forespørsel til Parlamentet om å la kvinnelige eiendomsbesittere få stemmerett. Forslaget ble ikke innvilget.

Nye forsøk

Flere senere forslag om å gi kvinner stemmerett led samme skjebne. I 1860-årene ble det gjort nye forsøk på å få gjennom liknende lovendringer, og i 1867 ble det stiftet en organisasjon som skulle støtte John Stuart Mills forslag til parlamentet om stemmerett for kvinner.

De neste 30 årene var det ganske stille omkring kvinnestemmerettsspørsmålet. De første organisasjonene for kvinners stemmerett i England ble dannet først rundt århundreskiftet.

I 1903 grunnla Emmeline Pankhurst (1858-1921) og datteren hennes Christabel (1882-1958) Women´s Social and Political Union (WSPU). I begynnelsen var denne organisasjonen en del av Labour, det britiske arbeiderpartiet. Kvinnesakskvinnene ønsket å gjøre spørsmålet til en del av partiets politikk. Da de ikke vant fram med sine krav innenfor Labour, trakk de seg ut av partiet i 1905.

Arrogant avslag

Bakgrunnen for at man i England ved århundreskiftet igjen satte kvinners stemmerett på dagsorden, var utviklingen i andre land. På New Zealand hadde kvinner fått stemmerett allerede i 1893 og i Australia i 1902.

I 1905 ble det igjen lagt fram et lovforslag i det britiske parlamentet om avgrenset stemmerett for kvinner. Men forslaget ble avvist.

Det var ikke bare utfallet av saken som gjorde kvinnesakskvinnene rasende, men også måten saken ble behandlet på. Kvinnesakskvinnene opplevde at forslaget ble avvist med en slik arroganse at det var vanskelig å se hvordan man skulle fortsette kampen framover ved bruk av fredelige midler og saklig argumentasjon. Innenfor WSPU bredte det seg en oppfatning av at det var på tide å ta i bruk andre og mer hardtslående virkemidler.

Spyttet politimann i ansiktet

Det var Christabel Pankhurst som la opp den nye strategien. Utradisjonelle metoder var hennes måte å tiltrekke seg avisenes – og dermed publikums – oppmerksomhet på. På et valgmøte for de liberale i 1905, dukket hun opp sammen med tekstilarbeidersken Annie Kenney og skapte furore. De krevde å få vite om en kommende liberal regjering ville gå inn for kvinners stemmerett. De fikk ikke svar på spørsmålet sitt, selv om de stilte det flere ganger.

Til slutt ble Pankhurst og Kenney kastet ut fra møtet og arrestert. Dagen etter sto saken beskrevet i de fleste store avisene. Annie Kenney fikk fire dagers fengsel. Christabel Pankhurst fikk en ukes fengsel for å ha spyttet en politimann i ansiktet.

At suffragettenes framferd satte støkk i folk, viser denne øyevitnehistorien fra ei lita, norsk jente som oppholdt seg i London i årene før første verdenskrig:

«Helt vilde kvinder»

«En gang opplevde jeg noe som rystet meg og gjorde meg vettskremt. Det var også i London. Vi hadde vært i museer i St. Pauls Katedral, og i Tower. I Tower var kronjuvelene låst inn, grunnen var sufragettene. Plutselig – mens vi gikk der fredelig og skulde ombord igjen – kom som en mektig elv, brusende og hylende i hele gatens bredde en horde, med helt vilde kvinder. Pappa fikk oss inn i et portrom. Vi så og hørte for første gang i vort liv – vold. De knuste vinduer, plyndret og skrek – kampen for likestilling … stemmerett for kvinner var begyndt.-»
(Kilde: NFS, Minneoppgaver 1981. OSL 29, s.15)

I årene fram til 1909 økte antallet medlemmer i WSPU. De fikk dessuten økonomisk støtte fra mange hold. Suffragettene holdt demonstrasjoner, fargesprakende opptog, møter og diskusjoner. De møtte opp på valgmøtene som ble holdt av mannlige politikere og skapte uro og saboterte. Mange ble arrestert av politiet og fengslet.

Til tross for høy aktivitet og nye påfunn, virket situasjonen fastlåst. Kvinnenes stemmerett syntes ikke å være en viktig sak for noen av de politiske partiene. I 1909 tilspisset situasjonen seg ytterligere da suffragettene begynte å ta i bruk sultestreik som kampmiddel. Myndighetene svarte med å tvangsfôre de sultestreikende kvinnene i fengslene. Tvangsfôringen var svært smertefull. Den førte sannsynligvis også til alvorlige komplikasjoner hos enkelte, som lungebetennelse på grunn av væske i lungene. Politiets brutalitet sjokkerte publikum og førte til høylytte protester.

Alle midler tillatt

I årene framover økte aksjonene i omfang og styrke. Den opprinnelige sympatien som oppsto på grunn av politiets framferd, snudde etter som aksjonene ble stadig mer voldelige og militante. Suffragettene unnslo seg ikke for å gå til regelrett hærverk for å skape oppmerksomhet omkring saken.

Bygninger ble påtent, butikkruter knust, postkasser ramponert og golfbaner ødelagt. Til og med kostbare utstillingsgjenstander i museer ble vandalisert. Og Winston Churchill opplevde å bli prylt med hundepisk i Bristol av en av de sinte kvinnene. Suffragettene satte som eneste begrensning at menneskeliv ikke skulle gå tapt i disse aksjonene – ellers var alle midler tillatt!

Kampen for stemmerett skulle likevel komme til å koste i alle fall ett menneskeliv. Det skjedde da suffragetten Emily Davidson med vilje kastet seg foran kongens hest i Derby-løpet i juli 1914. Hun døde få dager senere av skadene hun fikk.

I august 1914 ble England trukket med inn i første verdenskrig, og suffragettene avblåste alle aksjoner. I krigsårene ble all kamp for stemmerett lagt til side for å stå samlet mot den ytre fienden. Mange suffragetter valgte å melde seg til frivillig krigstjeneste.

Kvinnene seirer

Da krigen endelig var over i 1918, var det ikke lenger politisk mulig å stå i mot kravet om stemmerett for kvinner. Kvinnenes innsats under krigsårene, både som sanitetshjelp og som arbeidskraft i mennenes fravær, gjorde det umulig for myndighetene å innta den tidligere arrogante holdningen overfor kvinnenes krav.

10. januar 1918 fikk britiske kvinner avgrenset stemmerett, og fra 1928 ble stemmeretten utvidet til å gjelde alle kvinner.