TEMA

BakgrunnStartskuddIlddåpSplittelseDelseierVendepunktEndeligViderePersoneneVerden
 
 

Videre

Etter at stemmeretten var vunnet i 1913 fortsatte mange kvinnesakskvinner å drive valgarbeid for kvinner. Nå var målet å få kvinner inn i styre og stell i stat og kommune.

Kvinner hadde rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer fra 1913, men ennå hadde de ikke rett til å bli utnevnt til statsråder i en regjering. I 1914 ble saken tatt opp i Stortinget, men forslaget om å forandre lovteksten ble nedstemt. Høyre og halvparten av Venstres representanter stemte mot, mens Arbeiderpartiet stemte for. Forslaget ble framsatt på ny og vedtatt av stortinget den 8. april 1916 med 91 mot 14 stemmer. Fra denne datoen hadde kvinner også rett til å sitte som statsråder i regjering. Nå gjaldt det å få kvinner valgt inn i politiske styringsorganer.

Kvinnenes Velgerforening (Kvindernes Vælgerforening) , Landskvinnestemmerettsforeningen og Norsk Kvinnesaksforening i Kristiania, i tillegg til Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) og lokale kvinnesaksforeninger utover i landet arbeidet for å få kvinner til å stemme og for å få valgt inn kvinnerepresentanter. Men arbeidet gikk trått.

Stortinget fikk sin første kvinnelige vararepresentant med Anna Rogstad i 1911. Først i 1922 ble Karen Platou fra Høyre valgt direkte inn. Deretter varierte antallet kvinnelige representanter på Stortinget med mellom 0 og 3 fram til andre verdenskrig.

Det viste seg at det var få kvinner som kunne tenke seg å bruke den nye retten til å komme inn på Stortinget. Både kvinner og menn mente at kvinnenes «naturlige plass» var i hjemmet.

Kvinnesaksforkjemperne så også barrierer for kvinnene i systemet. De mente nominasjonsprosessene i partiene sto i veien for kvinners deltakelse i styre av staten. Disse var, som de ofte påpekte, helt dominert av menn. Kvinner ble satt langt nede på listene og hadde derfor ingen sjanser til å bli valgt.

I 1926 skrev ordfører M. A. Leknes i en kommentar til kommunestyrevalget i Hamre, hvor ingen kvinner ble valgt inn: «Kvinnorne i Hamre ser det truleg meir som si upgåva å stella hus og heim, enn å fara reka på heradstyremøter og elles leggja seg upp i det politiske kjevlet åt mennene.»


Det var lettere for kvinner å bli valgt inn i kommunestyrene enn på Stortinget. Mange steder ble én eller flere kvinner valgt inn, men også her tok det lang tid. Kvinneandelen i kommunestyrer på landet var under to prosent helt fram til krigen - og de fleste landkommuner hadde ikke en eneste kvinnelig representant. I byene var kvinneandelen høyest de første årene - åtte prosent i 1910 og 1916. Siden gikk den tilbake til mellom fem og seks prosent, og ikke før i 1937 kom den opp i ni prosent.

Først i tiårene etter krigen begynte kvinneandelen på Stortinget og i kommunestyrene å stige. Nå organiserte kvinner seg for å sikre representasjon.

Kilder

Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Teksten finnes som e-bok hos Nasjonalbiblioteket

Lønnå, E. (1996). Stolthet og kvinnekamp. Oslo: Gyldendal.
Teksten finnes som e-bok hos Nasjonalbiblioteket