Videre

Etter at stemmeretten var vunnet i 1913 forsatte mange kvinnesakskvinner å drive valgarbeid for kvinner. Nå var målet å få kvinner inn i styre og stell i stat og kommune. Kvinner hadde rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer, og fra 1916 hadde de også rett til å sitte i regjering.

Kvindernes Vælgerforening, Landskvindestemmeretsforeningen og Norsk Kvindesagsforening i Kristiania, i tillegg til Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) og lokale kvinnesaksforeninger utover i landet arbeidet for å få kvinner til å stemme og for å få valgt inn kvinnerepresentanter. Men arbeidet gikk trått.

Stortinget fikk sin første kvinnelige vararepresentant med Anna Rogstad i 1911. Først i 1921 ble Karen Platou fra Høyre valgt direkte inn. Deretter varierte antallet kvinnelige representanter på Stortinget med mellom 0 og 3 fram til andre verdenskrig.

Tiltross for at kvinnene hadde fått stemmerett og blitt valgbare var det få som kunne tenke seg å bruke rettighetene til å komme inn på Stortinget. Både kvinner og menn mente at kvinnenes "naturlige plass" var i hjemmet.

Kvinnesaksforkjemperne så også barrierer for kvinnene i systemet. De mente nominasjonsprosessene i partiene sto i veien for kvinners deltakelse i styre av staten. Disse var, som de ofte påpekte, helt dominert av menn. Kvinner ble satt langt nede på listene og hadde derfor ingen sjangser til å bli valgt.

I kommunestyrene var det lettere å komme med enn i Stortinget. Mange steder ble en eller flere kvinner valgt inn, men også her tok det lang tid. Kvinneandelen i kommunestyrer på landet var under 2 % helt fram til krigen - og de fleste landkommuner hadde ikke en eneste kvinnelig representant. I byene var kvinneandelen høyest de første årene - 8 % i 1910 og 1916. Siden gikk den tilbake til mellom 5 og 6 %, og ikke før i 1937 kom den opp i 9 %.

Først i tiårene etter krigen begynte kvinneandelen på Stortinget og i kommunestyrene å stige, nå organiserte kvinner seg for å sikre representasjon. Les mer om dette i kampdager.no