Debatten om kvinners stemmerett tok seg for alvor opp mot slutten av 1880-årene i Norge, og i 1890 ble spørsmålet for første gang behandlet i Stortinget. Men debatten gikk også i flere lokalsamfunn. I Horten var det innflytteren Marie Høeg som satte det hele i gang. Hun tok initiativ til å danne en egen diskusjonsforening for kvinner, «Den Selskabelige Diskussionsforening» (Den selskaplige diskusjonsforening). Foreningen finnes fortsatt under navnet «Horten diskusjonsforening», og den er i dag Norges eldste diskusjonsforening for kvinner. Også flere andre lokale kvinneforeninger har rot i diskusjonsforeningen: Tuberkuloseforeningen, Hortens Kvinneråd og Hjemmenes vel.

Menn ingen adgang

 
  hovedillustrasjon

Marie Høeg mente at kvinner, som hadde lært at de skulle tie i forsamlinger, nå måtte lære seg å diskutere. I Den selskapelige diskusjonsforening ville hun forberede kvinner på å delta i offentlig debatt når de fikk stemmerett.

4. mars 1896: Førti kvinner har møtt opp i Marie Høegs fotoatelier i Horten. Denne kvelden skal de stifte en av de aller første diskusjonsforeningene for kvinner. De oppmøtte har taushetsplikt om hva som blir diskutert på møtet og om hvem som taler. Meldingen om sammenkomsten har måttet gå med bud i all hemmelighet. De har ikke våget å annonsere i avisen, for kvinnesaken har mange fiender. Gode borgere frykter at kvinnesakskvinnene vil ha dårlig innflytelse på døtrene deres.

For frihetstanker

Det er tretti år gamle Marie Høeg som har tatt initiativ til å starte foreningen. Hun har bodd noen år i Finland og har akkurat bosatt seg i Horten. Her har hun åpnet fotoatelier sammen med den fem år yngre Bolette Berg. Med seg fra nabolandet har hun fotoutdanning og nye tanker om kvinnens stilling. På møtet taler hun til kvinnene om behovet for et treffsted:

«I en tid som vår, da kvinner likesåvel som menn må delta i kampen for tilværelsen, føler man trang til meningsutveksling om de forskjellige spørsmål som er oppe i tiden. På et lite sted hvor interessene ofte er få og delte, og livsanskuelsene kanskje litt gammeldagse, føler man seg så alene og bortgjemt. Alle frihetstanker og all virkelyst som man eide i større og friere forhold, blir liksom avstumpet og dette føler kvinnene mer enn menn, som oppdras med det for øye å få en selvstendig stilling.» [1]

Det er engstelse for at foreningen skal vekke anstøt. Derfor bestemmer kvinnene seg for å kalle foreningen "Den selskabelige Diskussionsforening". Meningen er at ordet «selskabelig» skal mildne inntrykket. Det best å gå forsiktig fram - emner som politikk og religion skal man ikke diskutere!

Oppløsning og umoral

Foreningen blir omstridt. Miljøet i Horten er et svært konservativt. Det viser seg tydelig gjennom hvordan nyheten om en egen diskusjonsforening for kvinner blir møtt: Noen hevder at foreningen er samfunnsnedbrytende, og enkelte ektemenn forbyr sine hustruer å delta. De mest konservative av motstanderne frykter at kvinnesak og likestilling vil føre til en nedvurdering av den gifte kvinnen, oppløsning av ekteskapet og dermed til grov umoral i samfunnet.

«Hvor ekteskapene avtar, der tiltar de løse forbindelser og den unaturlige utukt,»[2] argumenterer presten Thorvald Klaveness fra Sandar i Vestfold

Marie Høeg var en kontroversiell kvinne i sin samtid. Hun promenerte uten hatt eller lue på sitt kortklipte hår og drev fotoatelier sammen med Bolette Berg, som hun levde sammen med i 50 år. Høeg var en dyktig kvinneleder og en drivende kraft i kvinnesaksarbeidet. I 1898 tok hun initiativ til å danne en lokal stemmerettsforening i Horten. I 1903 flyttet Høeg og Berg fra Horten til Kristiania, og Horten mistet en dyktig leder. Men diskusjonsforeningen lever videre. Les mer om Marie Høeg hos

En skole

Emansipierte kvinner
Marie, Bolette og to lokale lærerinner er emansiperte med dram og kortspill.
Foto: Marie Høeg

Men til tross for motstanden, øker antallet medlemmer i diskusjonsforeningen. Nysgjerrigheten er vekket blant borgerskapets kvinner; fruene sender sine døtre eller tar en tur selv. Foreningen har kommet for å bli. Og selv om det ikke skal diskuteres politikk i foreningen, blir stemmerett for kvinner snart en viktig kampsak.

De ledende kvinnene ser på foreningen som en skole for medlemmene. Høegs mål er at kvinner som har lært at de skal tie i forsamlinger, nå skal lære seg å diskutere. Da vil de få forutsetninger til å delta i offentlig debatt når de endelig får stemmerett. Slik foregriper foreningen det som skal bli en av kvinnebevegelsens store utfordringer etter at kampen om stemmeretten er vunnet: Hvordan sikre at kvinner faktisk bruker rettighetene sine og får innflytelse i samfunnsdebatten?

«Foreningens formaal er, at samle kvinder til diskussion om tidens spørsmaal, særlig de, som angår kvindens stilling». Slik ble formålet uttrykt i § 1 i vedtektene til diskusjonsforeningen i Horten.


Motstanden mot kvinnestemmeretten og kvinnesak er stadig framme i spaltene i hortensavisa Gjengangeren i 1890-årene: «Med velberådd hu har naturen villet at kvinnenes samtaler skulle dreie seg om de samme emner bestandig og det til og med de mest usammenhengende og mest hverdagslige slik at deres samtaler står i forhold til barnets spede hjerne.» 
Gjengangeren, 14. februar 1892. Les mer om diskusjonsforeningen og kvinnearbeidet i Horten i

Kilde

Stuksrud, B. (1994). Kvinner i Horten rundt århundreskiftet. Borreminne, 10/1994. Hentet fra:

Bilder

Alle bilder : © Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum.



Noter

[1] For å lese sitatet i originalspråk se: Broch, L. (1921). Hortens diskussionsforening gjennem 25 aar : 1896-1921. Horten: Hortens diskusjonsforening.
[2] «Hvor Ægteskaberne aftager, der tiltager de løse Forbindelser og den unaturlige Utugt»