Kommunevalget i 1901

Kommunal stemmerett for kvinner ble vedtatt 25. mai 1901 i Lagtinget, og lovbestemmelsen ble sanksjonert av kongen 29. mai samme år. Den ble mottatt med glede selv om den utelukket mange kvinner.

Gina Krog skrev i Nylænde at det «var så meget mer enn kvinnene hadde ventet. Man hadde tenkt seg ingenting eller en liten almisse […]»[1] Krog la vekt på at intensjonen bak vedtaket var å gi kvinner virkelig innflytelse i kommunale anliggender. Likevel mente hun at det ikke var tilfredsstillende at stemmeretten hadde inntektsbegrensninger. Og det viktigste – nemlig stemmerett ved stortingsvalg – var ennå ikke oppnådd. Dette var en holdning som også Landskvinnestemmerettsforeningen delte, og på et møte ble det enstemmig besluttet å fortsette å arbeide for allmenn stemmerett for kvinner.

Kvinnestemmerettsforeningen ba kvinnene om ikke å binde seg til noe politisk parti. De mente at kvinnene i stedet burde holde sammen på tvers av partitilhørighet og stille med egne lister ved kommunevalget.

«Etter vår mening bør det kommunale arbeidet helst ikke ha noe med politiske partier å gjøre. Hva vi kvinner forhåpentlig vil strebe etter, er med økonomi, forstand og omtanke å arbeide for de enkeltes og det hele samfunns gavn, uansett politisk partistandpunkt. Men skal vi kunne håpe å utrette noe og få noen innflytelse i samfunnet, må vi kvinner slutte oss sammen.»[2]

Dette utspillet fikk mye kritikk. Motstanderne oppfattet det som et forsøk på å innføre et større skille mellom kjønnene. Også Arbeiderpartiets kvinneforbund reagerte negativt, og dette ble slutten på felles 17. mai-tog mellom de to foreningene.

Arbeiderpartikvinnene argumenterte for at det ikke burde være et eget kvinneparti, fordi dette bare ville virke kjønnssegregerende. Et bedre alternativ ville være om alle sluttet seg til Arbeiderpartiet, fordi dette var det eneste partiet som fullt og helt anerkjente kvinners rettigheter og krav, hevdet de.

Fredrikke Qvam uttalte at det å danne et eget parti for kvinner ikke var mulig å gjennomføre, både av økonomiske og praktiske grunner.

Det viktigste argumentet mot var, ifølge Qvam, «at kvinnene utskilte seg istedenfor å arbeide sammen med menn og ved deres side.»[3]

Viseformannen i KSF, Anna Mossevig, tilbakeviste at meningen med forslaget hadde vært et kvinneparti, men «en upolitisk og programløs valgliste av menn og kvinner.»[4]

---

Noter

[1] «[…] var saa meget mer end kvinderne havde ventet. Man havde tænkt sig ingenting eller en liden almisse […]»

[2] Efter vor Mening bør det kommunale Arbeide helst ikke ha noget med politiske Partier at gjøre. Hvad vi Kvinder forhaabentlig vil stræbe efter, er med Økonomi, Forstand og Omtanke at arbeide for de Enkeltes og det hele Samfunds Gavn, uanseet politisk Partistandpunkt. Men skal vi kunne haabe at udrette noget og faa nogen Indflydelse i Samfundet, maa vi Kvinder slutte os sammen.

[3] «[…] kvinderne utskilte sig i stedet for at arbeide sammen med mænd og ved deres side.»

[4] «[…] en upolitisk og programløs valgliste af mænd og kvinder.»