Arbeiderkvinnene og stemmeretten

Tekst: Heidi Elisabeth Sandnes. Oppdatert av Ingrid Wreden Kåss, 2013.

Stemmerettssaken var viktig også for arbeiderbevegelsen, men her sto kravet om allmenn stemmerett for menn sterkere enn kravet om kvinnelig stemmerett.

Det var til dels motstridende interesser mellom borgerskapets kvinnesakskvinner og arbeiderkvinnene. Kvinnesakskvinnene ønsket riktignok å bedre kårene for alle kvinner, men deres opplysningsarbeid og veldedighet stod i strid med sosialismens mål om å vekke arbeiderklassen til opprør.

«Vi kjemper for noe langt større enn kvinnens likestilling med mannen.»
(Carl Jeppesen til Aasta Hansteen, sitert i Dagbladet nr. 314, 1889)

«Når sosialdemokratiet erklærer, at det ikke erkjenner noen særegen kvinnesak, så må kvinnene dertil svare, at vi erkjenner ikke at denne nye verdensmakt har noen avgjørende stemme i den saken --- vi må jo før jo heller nekte å anerkjenne sosialdemokratiet som fører for menneskerettens sak; men vi akter det som en dyktig medarbeider.»[1]
(Aasta Hansteen i Nylænde 1. februar 1890).

Den sosialistiske kvinnebevegelsen var knyttet til et politisk parti, mens den borgerlige strevde mot politisk nøytralitet. Arbeiderklassens kvinner ønsket for det meste å stille seg solidarisk med sine mannlige meningsfeller. Av den grunn reiste de ikke noen selvstendig kvinnesak på nasjonalt plan i politikken, selv om det innad i bevegelsen var uenighet om flere saker. Det norske arbeiderpartis første politiske kvinneforening, stiftet 1895, hadde som mål «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for sosialismens fremme».

Arbeiderklassens kvinner har det ennå ikke så godt at de har fått videre tid til å tenke på eller sette seg inn i den urett de lider som kjønn betraktet. --- I sine tyngste krav står de i fellesskap med mennene. ---»[2]
(Fernanda Nissen i Socialdemokraten 14. mai 1901).

Stolte på mennene

Men der hvor kvinnenes krav ble støttet av partiet, ble det jobbet aktivt. Dette gjaldt for eksempel i arbeidet for seksuell frigjøring, og etter hvert også i stemmerettsarbeidet.

Da menn fikk allmenn stemmerett i 1898, protesterte Norsk Kvinnesaksforening. De mente at det var urettferdig at mennene fikk utvidet sin stemmerett, mens kvinner ikke hadde stemmerett i det hele tatt. Arbeiderkvinnene på sin side var fornøyd med utviklingen. De så fordelen med at arbeiderklassen fikk økt makt, og stolte på at mennene ville skaffe dem stemmerett etter hvert.

Utvidelsen av mennenes stemmerett skapte også strid mellom Kvinnestemmerettsforeningen og Landskvinnestemmerettsforeningen. Bakgrunnen for dette var at en del av de borgerlige kvinnesakskvinnene i Kvinnestemmerettsforeningen mente at tiden ikke var moden til å kreve stemmerett for arbeiderklassens kvinner. Denne holdningen provoserte de ledende kvinnene i Landskvinnestemmerettsforeningen.

Blomster og hurrarop

I 1899 innbød Arbeiderpartiets Kvinneforening en del kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai. Ikke alle de borgerlige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner», og ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan.

«Ja tenk! Også vi tjenestepiker vil være med i et tog, hvis formål er å skaffe den ene halvpart av landets befolkning de rettigheter som den annen har. Vi er ikke i stand til å begripe det rimelige eller fornuftige i at de som er gode nok som mødre ikke skulle være gode nok ved valgurnen. Vi begriper ikke at de som er betrodde i de tusen hjem utover landet ikke skulle forstå hva som tjener til det beste for disse hjem.»[3]
(Tjenestepigen nr. 2 1899).

«Arbeiderpartiets kvinneforening kan være stolt av sitt verk. Det har fått i stand en demonstrasjon for kvinnestemmerett, som inngyter aktelse, og det har vunnet en seier for sitt parti. Det har vunnet den ved å vise kraft, klokskap, menneskekunnskap og troskap mot sitt partis program. »[4]
(Gina Krog i Nylænde 1899).

I 1901, da kvinner flest hadde fått kommunal stemmerett, fikk Arbeiderpartiet i Kristiania inn sine første kvinnelige representanter i kommunestyret. De var to av i alt 16 representanter.

I 1907 stemte Arbeiderpartiets fire stortingsrepresentanter for begrenset kvinnelig stemmerett ved stortingsvalg, fordi de så at de ikke ville få flertall for sitt forslag om alminnelig stemmerett for kvinner. Dette måtte de vente med til 1913.

---

Noter

[1] «Naar socialdemokratiet erklærer, at det ikke erkjender nogen særegen kvindesag, saa maa kvinderne dertil svare, at vi erkjender ikke, at denne nye verdensmagt har nogen afgjørende stemme i den sag --- vi maa jo før jo heller nægte at anerkjende socialdemokratiet som fører for menneskerettens sag; men vi agter det som en dyktig medarbeider.»

[2] «Arbeiderklassens kvinder har det endnu ikke saa godt at de har faat videre tid til at tænke paa eller sætte sig ind i den uret, de lider som kjøn betragtet. --- I sine tyngste krav staar de i fællesskab med mændene. ---»

[3] «Ja tænk! ogsaa vi tjenestepiger vil være med i et tog, hvis formaal er at skaffe den ene halvpart af landets befolkning de rettigheder som den anden har. Vi er ikke istand til at begribe det rimelige eller fornuftige i, at de som er gode nok som mødre ikke skulde være gode nok ved valgurnen. Vi begriber ikke, at de der er betroede de tusind hjem udover landet, ikke skulde forstaa hvad der tjener til det bedste for disse hjem.»

[4] «Arbeiderpartiets kvindeforening kan være stolt af sit verk. Det har faaet i stand en demonstration for kvindestemmeret, som indgyder agtelse, og det har vundet en seir for sit parti. Det har vundet den ved at vise kraft, klogskab, menneskekundskab og troskab mot sit partis program.»