Bygdefeminismen

Tekst: Åse Camilla Skaarer. Oppdatert av Ingrid Wreden Kåss, 2013.

Kvinnesaken på 1800-tallet var ikke bare en sak for rike damer fra byborgerskapet. Det fantes også en tidlig bygdefeminisme.

Det er lett å sitte igjen med inntrykket at kvinnebevegelsen bare var et byfenomen. Det skyldtes nok at så godt som alle de første kvinnesakspionerene ble rekruttert fra de øvre sosiale lagene av befolkningen – og disse befant seg som regel i de større byene, blant borgerskapet. I den grad man kan snakke om en tidlig bygdefeminisme, sprang den ut av norskdomsmiljøet[1] og motkulturbevegelsen[2].

Synnøve Aarflot fra Volda gikk på Bruuns folkehøgskule i Gausdal vinteren 1879-80. Noe senere giftet hun seg med læreren Per Riste. De to startet opp landsmålavisa «Vestmannen» (1887) sammen med bondestudenten Rasmus Steinsvik. Steinsvik var en ivrig forkjemper for å utvide stemmeretten, og han skrev glødende innlegg i avisa. Men han glemte å ta med kvinnene i sitt krav om stemmerett. Da fikk han skarpt tilsvar fra Synnøve Riste. Hun satte dessuten saken i en større sammenheng:

«Eg tenkjer den tida må koma no, då me ikkje ser på jenta berre som ei «jåledokke» som ikkje duger til anna enn å sulle i svevn ein skrikande unge og koka skikkeleg graut. Skal kvinna verte det ho skal, lyt ho lærast opp ikkje berre til å skjøna mannen sine tankar og interesser – enda det ville vera eit bra framsteg – men ho skal leva sitt eiget tankeliv og ha eit sjølvstendig, fritt syn på livets spørsmål, med eit ord: Trellemerket skal sopast vekk frå panna hennar også på dette området.»[3]

Vinje Kvenderøysterettslag

Norskdomsmiljøet var også opphavet til Vinje Kvenderøysterettslag (Vinje Kvinnestemmerettslag). Kvinnetidsskriftet Nylænde forteller hvordan det gikk til. Vinteren 1899 skulle det holdes folkeavstemming i Vinje hovedkirke om å innføre salmene til teolog og salmedikter Elias Blix. Mange kvinner hadde møtt fram og ville være med, men alt ved inngangsdøra opplevde de å bli bryskt avvist.

«Der sto me, som me var slegne på munnen alle saman … Ei jente vart sendt av stad etter eit ark papir og ein blyant, og medan presten streva med å skilje «husfedrane» sine frå dei andre mennene … så skunda kvinnene seg og skreiv namna sine på lista, og da mennene var ferdige med avrøystinga var ”Vinje Kvenderøysterettslag” skipa.»[4]

---

Noter

[1] Norskdomsmiljøet var det miljøet i Norge som kjempet for landsmålet eller nynorsken. Dette var ofte knyttet til motkulturbevegelsen.

[2] Motkulturbevegelsen besto av folk på venstresiden av politikken som kjempet for parlamentarisme, unionsoppløsning og nasjonal selvstendighet. Motkulturen var også gjerne knyttet til landsmålssaken, avholdssaken og lekmannskristendom, og sto i opposisjon til bykulturen og embetsmannsstanden.

[3] «Eg tenkjer den tidi maa koma no, daa me ikkje ser paa gjenta berre som ei «gjøledokke» som ikkje duger til annat enn aa sulla i svevn ein skrikande unge og koka skapeleg graut. Skal kvinna verta det ho skal, lyt ho upplærast ikkje berre til aa skyna mannen sine tankar og interesser – endaa det med vilde vera eit bra framstig – men ho skal liva sitt eiget tankeliv og hava eit sjølvstendugt, fritt syn paa livets spursmaal, med eit ord: Trælemerket skal sopast vekk fraa panna hennar ogso paa dette umraadet.»

[4] «Der sto me, som me var slegne paa munnen alle saman … Ei gjente vart send avstad etter eit ark papir og ein blyant, og medan presten stræva med å skilja ”husfedrene” sine fraa dei andre menn …so skunda kvinnurne seg og skreiv namni sine paa lista, og daa mennerne var ferduge med avrøystingi, var ”Vinje kvindestemmeretsforening” skipa.»