Startskudd

- Et modig foredrag om stemmeretten

Da Gina Krog krevde samme rett for kvinner og menn, ble det splittelse blant de første kvinnesaksforkjemperne.

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet i 1884. Selv om stemmerett for kvinner ved stortingsvalg var et av de mest aktuelle kampsakene for kvinnebevegelsen internasjonalt, var den norske foreningen forsiktige med å fremme stemmerettskravet. De satset i stedet på å arbeide for å få kvinner som medlemmer i skole- og fattigstyrer. I tillegg jobbet de for en gradvis innføring av kommunal stemmerett for kvinner. Den første lederen i foreningen, Hagbard Berner , mente det var viktig å gå forsiktig fram i dette spørsmålet.

Men ikke alle støttet Berners moderate linje. Den 27. november 1885 talte Gina Krog om kvinnestemmeretten i Kvinnesaksforeningen. Dette var foreningens første åpne møte, der både menn og kvinner som ikke var medlemmer hadde adgang.

Krog krevde at alle kvinner som oppfylte de betingelsene som var satt i Grunnloven for stemmeberettigelse for mannlige borgere, også skulle ha anledning til å stemme. Etter lovendringen i 1885 gjaldt stemmeretten for menn som hadde skattbar inntekt over et visst nivå.

Forferdelse og protester

Samme rett må gjelde for begge kjønn, hevdet Gina Krog. Derfor argumenterte hun for at foreningen måtte arbeide for at kvinner skulle få stemmerett i lokale valg og ved stortingsvalg samtidig, slik at reglene for kvinner og menn ble like. Konklusjonen i foredraget hennes var at foreningen straks måtte sende inn et forslag til Stortinget om å gi kvinner stemmerett på samme vilkår som menn.

Forslaget vakte forferdelse og protester blant en del av tilhørerne. De syntes Krogs standpunkt var alt for radikalt, selv om det i realiteten ikke var mange kvinner som ville ha fått stemmerett med de nokså høye kravene til inntekt og formue som Grunnloven stilte for at en borger skulle kunne stemme ved politiske valg.

Likevel vedtok styret i Kvinnesaksforeningen – mot formann Berners stemme – å sende et forslag om stemmerett for kvinner til Stortinget. I etterkant gikk debatten i Dagbladet. Berner bebreidet kvinnene at de ville ta «syvmilsstøvler på» og gjøre «en storpolitisk sving». Han hevdet også at kvinner flest ennå ikke var modne for politisk stemmerett. I tillegg mente han at det ville være umulig å få oppslutning for forslaget i Stortinget, og at det uansett fantes viktigere ting å gripe fatt i for kvinnesaken.

Ny forening dannes

Uenigheten rundt strategien i stemmerettskampen fulgte kvinnebevegelsen fram mot århundreskiftet. Den ene siden mente at man skulle kreve like rettigheter med en gang, mens den andre mente at det eneste realistiske var å ta veien mot stemmerett trinnvis.

Til tross for at Kvinnesaksforeningen vedtok Gina Krogs forslag, var ikke alle medlemmene fornøyde. En av grunnene til misnøyen var at NKF hadde valgt å vedta et program der kravet om stemmerett ikke var med. Derfor valgte flere kvinner, med Gina Krog i spissen, å danne Landskvinnestemmerettsforeningen kort tid etter. De tok kontakt med stortingsrepresentanten Viggo Ullmann fra Venstre som lovet å fremme foreningens forslag for Stortinget.

I 1886 la Ullmann, sammen stortingsrepresentant Anton Qvam, fram det første forslaget om stemmerett for kvinner for Stortinget.

Først i 1890 ble forslag om stemmerett for kvinner behandlet på Stortinget.

Les om debatten i Ilddåp