Betzy Kjelsberg var en av de store kvinnesakspionerene i Norge. Hun var kjent som en driftig organisator og kom tidlig med i kvinnesaksarbeidet. Kjelsberg var med på å samle underskrifter til støtte for unionsoppløsningen og deltok i en deputasjon fra Drammen som på vegne av 12 379 kvinner overleverte sin «adresse» til Stortinget og regjeringen. Under føler et utdrag fra hennes upubliserte memoarer som omhandler arbeidet i 1905.

Fra Betzy Kjelsbergs memoarer

^«1905 ble et meget beveget år. (…) I hele begynnelsen av 1905 ble det avholdt møter med foredrag av kjente menn og kvinner. Vi visste at det skulle foretas en folkeavstemning. Unionen ble oppløst 7. juni og prins Carl som hadde samtykket i å la seg kåre til konge ønsket at der skulle foretas en folkeavstemning.

Der sto vi kvinner uten stemmerett. Det ble holdt foredrag om nødvendigheten av at kvinner skulle få politisk stemmerett. Som kjent hadde vi fått den kommunale i 1901, men det betinget ikke rett til å delta i folkeavstemning.

Det norske velgerfolk, de norske menn – skal nu stemme over om de er enige i den stedfundne oppløsning av unionen. Vi er ikke i tvil om utfallet. Vi vet at et samstemmig ja vil lyde fra landsende til landsende. Norske kvinner savner ennå statsborgelige rettigheter og kan derfor ikke legge sin stemme i vektskålen. Kunne de det ville det vidne om at hele det norske folket står enig.

Våre forbund representerer mange tusener av norske kvinner. Vi kjenner derfor den stemning som råder blant kvinnene. Vi vet at gleden over den beslutning som skal bekreftes blander seg med kvinnenes sorg over ikke ad lovformelig vei å få være med å besegle den med sitt ja.

Under følelsen av vårt store ansvar uttaler vi som vår faste overbevisning at det står en mektig fylkning av kvinner bak, og at således de norske hjem er med i den stadfestelse som nu skal gis.

Det ble et stort arbeide som Landskvinnestemmerettsforeningens styre sammen med Norske Kvinners Nasjonalråd påtok seg ved å samle underskrifter fra medlemmer i alle sine råd og tilsluttede foreninger. Komiteer ble dannet rundt om i landet og iveren var stor hos kvinnene.

I Drammen forsøkte vi å gjøre det så lettvint som mulig for kvinner fra by- og landdistrikter som ville avgi sin stemme. Vi fikk derfor overlatt et stort lokale ved Bragernes torv. Lokalet ble pyntet med grønne kranser og flagg og i hvert av vinduene ble satt et stort bilde av riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Kvinnene strømmet til i store mengder og byens damer løste hverandre av ved å ta imot og veilede.

Den første dag hadde vi en liten åpningstilstelning, hvor den fremragende pedagog Anna Bjørset talte. Hun var formann i Drammen Kvinnestemmerettsforening. I varme ord uttalte hun håpet om at den store tilslutningen av kvinner som hun var sikker på at det ville bli måtte bidra til at vi om ikke så lenge måtte få vår politiske stemmerett.

Drammens kvinneråd var det fremste lokale råd som satte seg i bevegelse for å samle kvinnene til tilslutning om 7de junibeslutningen. Gjennom vårt kontor ble det tegnet 12 379 underskrifter. Vår adresse overraktes regjering og Storting ved en deputasjon den 21. august. Betzy Kjelsberg ble valgt til formann for deputasjonen som besto av frk. Karen Retvedt, frk. Ovidia Stibolt, fru prost Sønderaal og fru Norby.

De siste damene representerte de tilsluttede ledde i Buskerud og Vestfold. Deputasjonen ble mottatt i stortinget av president Berner og statsminister Michelsen. Jeg uttalte i min tale til statsministeren da vi overrakte resolusjonen at jeg håpet at vår folkekjære Christian, «vår ærede statsminister», ville gjøre sitt til, når tiden kom for at kvinnene kan få politisk stemmerett. ^»